Turkmenistan har to karakteristiske landskapstyper: den store ørkenen Karakum (turkmensk Garagum) som utgjør 90 prosent av arealet, og oaseregionene, hovedsakelig lokalisert i sør. Lengst i sør, mot grensen til Iran, ligger Koppeh Dagh-fjellene. Landet har høyere landskap også langs grensen mot Afghanistan.

I nordvest, ved byen Nebitdag, ligger fjelltoppen Arlang (1880 meter over havet). På grunn av de store ørkenområdene er Turkmenistan svært avhengig av vanntilførselen som kommer via elvene. De viktigste er Amu-Darja, som renner fra øst til nordvest, og som delvis danner grensen mot Usbekistan. Murghab og Tedsjen kommer fra fjellene i henholdsvis Afghanistan og Iran, renner mot nordvest og ut i ørkenen.

Atrek danner lengst i sørvest grense mot Iran. Amu-Darja og Atrek utnyttes i stor utstrekning til kunstig vanning. En vanningskanal, Karakum-kanalen (turkmensk Garagumskij kanal), er bygd fra Amu-Darja, over Murgab-oasen, og videre til Kaspiske hav, det siste stykket i rørledning.

Størstedelen av landet dekkes av ørkenvegetasjon og steppevegetasjon med gress og salttålende urter og busker. Av vårblomstrende urter finnes blant annet valmuer og tulipanarter. Over om lag 1500 meter over havet vokser mye einer.

Turkmenistan har over hundre pattedyrarter. Skruegeit og tiger er utryddelsestruet, og snøleopard finnes bare i avsidesliggende fjelltrakter. Av større arter kan nevnes halvesel i tørre strøk, hjort og villsvin i skogtraktene og besoargeit eller villgeit i fjellet. Gaupe, ørkengaupe, rever og gullsjakal har ganske vid utbredelse. Kaspisel forekommer i Kaspiske hav, men er blitt sjelden.

Mer enn 300 fuglearter er observert, og minst 200 av disse hekker. Karakteristiske arter omfatter steppetrappe, svartbuksandhøne, lerker, steinskvetter og den bakkelevende kråkefuglen turkestanløpekråke.

Turkmenistan har rikt med reptiler, med nesten 100 arter slange- og øglearter, og videre har landet 7 amfibiearter og 23 fiskearter.

• Les mer om Turkmenistans geografi.

Turkmenistan har 7,4 millioner innbyggere (2023). Med dette er Turkmenistan det minste landet av de fire andre tidligere sovjetrepublikkene i Sentral-Asia: Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan og Usbekistan.

Turkmenistan er blant de mest etnisk homogene av de tidligere sentralasiatiske sovjetrepublikkene. 85 prosent er turkmenere, mens 5 prosent er usbekere og 4 prosent er russere (2023).

Før tsar-Russland annekterte området, var turkmenere i hovedsak et nomadisk stammefolk, og stammen har fortsatt en sterk stilling. Det offisielle språket er turkmensk, som er et tyrkisk språk og som 72 prosent av innbyggerne bruker som morsmål. 12 prosent har russisk og 9 prosent har usbekisk som morsmål (2023). En mindre gruppe snakker dari (persisk).

Det turkmenske skriftspråket ble formidlet gjennom det arabiske alfabet helt frem til 1929, da latinske bokstaver ble introdusert. I 1938 ble det bestemt at det var det kyrilliske alfabetet som skulle brukes. Etter uavhengigheten er det blitt gjort betydelige forsøk på å gjeninnføre det latinske alfabetet, men dette ser ut til å være en vanskelig prosess.

93 prosent av befolkningen er muslimer (i hovedsak sunni) og 6,4 prosent er kristne (2024).

54 prosent bor i urbane strøk. Største by er hovedstaden Asjkhabad med 1 030 063 innbyggere (2022).

• Les mer om Turkmenistans befolkning.

I 1992, like etter uavhengigheten fra Sovjetunionen, vedtok Turkmenistan en konstitusjon som slo fast at landet skulle være en enhetsstatlig og presidentstyrt republikk. Presidenten velges for sju år. Offisielt ble landet også et flerpartidemokrati. Forfatningen har senere gjennomgått flere endringer.

President Gurbanguly Berdymukhamedov kom til makten i republikkens andre presidentvalg i 2007, og ble gjenvalgt ved presidentvalgene i 2012 og 2017. I august 2013 gikk imidlertid Berdymukhamedov av som leder for regjeringspartiet selv om han fortsatt ble sittende som president. Bakgrunnen for dette er Berdymukhamedovs avgjørelse om at Turkmenistans president ikke bør ha noen partitilhørighet da dette kan lettere legge til rette for et flerpartisystem. I mars 2022 gikk Berdymukhamedov av som president, og sønnen Serdar Berdymukhamedov overtok, etter å ha blitt valgt med over 70 prosent av stemmene.

Til tross for valg og demokratiske erklæringer forblir Turkmenistan en totalitær ettpartistat. I realiteten er all makt sentralisert og samlet hos presidenten. Menneskerettighetsorganisasjoner verden over kritiserer landet for korrupsjon, brudd på menneskerettigheter og mangel på demokrati.

• Les mer om Turkmenistans politiske system, Turkmenistans utenrikspolitikk, Turkmenistans forsvar og Turkmenistans nasjonalsang.

Turkmenistan var et viktig knutepunkt på karavaneveien mellom Europa og Kina, ofte kalt Silkeveien, som var i bruk allerede fra 100-tallet. Ulike herredømmer har dominert i regionen, og landet er blitt vant til eksterne aktørers kulturelle og økonomiske påvirkning. Selv om Turkmenistan i dag er selvstendig, er det fortsatt mektige naboland og regioner som konkurrerer om innflytelse på grunn av landets store naturressurser.

Turkmenistan var den fattigste av de tidligere sovjetrepublikkene, men har tilpasset seg uavhengigheten bedre enn de fleste – ikke minst har de utnyttet verdien av de store naturgassforekomstene.

Tidligere president Saparmurad Nijazov, ofte kalt Turkmenbashi, regjerte fra 1991 til sin død i 2006. Han etablerte et av verdens strengeste diktaturregimer og førte en ekstrem nasjonalistisk politikk. Selv om Turkmenistan ble mindre isolert etter at Gurbanguly Berdymukhamedov tok over som president, forblir landet et totalitært regime preget av sensur og alvorlige menneskerettighetsbrudd.

• Les mer om Turkmenistans historie.

Turkmenistans bruttonasjonalprodukt (BNP) er på 60,63 milliarder amerikanske dollar (USD) (2023). I tiårsperioden 2013–2023 økte BNP med 54,7 prosent. BNP per innbygger er høyere enn i nabolandene Iran, Usbekistan og Afghanistan, men lavere enn i nabolandet Kasakhstan (2023). Arbeidsledigheten er rundt 4 prosent (2023).

Den private sektoren i Turkmenistan er lite utviklet og de fleste nøkkelsektorer har statlig eierskap. Den økonomiske politikken legges opp gjennom 10- og 20-årsplaner hvor produksjonsmålene bestemmes av staten (planøkonomi).

Jordbruket bidrar med 11,3 prosent av BNP, mens industriens bidrag er 29,3 prosent (2023). De viktigste jordbruksproduktene er melk, hvete, poteter, bomull, vannmelon, tomater, druer og bygg. De viktigste industriprodukter er naturgass, olje, petroleumsprodukter, tekstiler og næringsmidler.

Turkmenistans eksport beløp seg i 2021 til 10,28 milliarder USD, mens importen var på 6,25 milliarder. Med dette hadde landet et overskudd på handelsbalansen på vel fire milliarder USD. De viktigste eksportvarer er naturgass, råolje, raffinerte petroleumsprodukter, gjødning og elektrisitet. De viktigste importprodukter er kringkastingsutstyr, biler, datamaskiner og jernrør. De fire største handelspartnere er Kina, Tyrkia, De forente arabiske emirater og Kasakhstan (2023).

• Les mer om Økonomi og næringsliv i Turkmenistan og Mynt, mål og vekt i Turkmenistan.

Under sovjetisk styre ble det innført skoleplikt, og analfabetismen ble så godt som utryddet. Det er nå tolv år obligatorisk skolegang fra barna er seks år. Inntil begynnelsen av 1990-årene var undervisningen i høyere utdanningsinstitusjoner på russisk, mens det nå satses på å utvide undervisningstilbudet på turkmensk. Ett universitet og flere institutter tilbyr høyere utdanning.

Turkmenske medier er eid og styrt av regjeringen. Den bestemmer hva som skal publiseres, eier trykkpresser og sensurerer innenlandske og utenlandske TV-sendinger og internettsider. To dagsaviser, som begge har vært utgitt siden 1920-årene, er organer for regjeringen og parlamentet. I tillegg til disse utgis en rekke ukeaviser og tidsskrifter, flere av dem med statlige institusjoner som utgivere. Turkmenistans nasjonale fjernsyns- og radioselskap har lokale radiosendinger og videreformidler sensurerte sendinger fra Russland på russisk og turkmensk.

Turkmenerne har en rik folkelitteratur fra middelalderen av. Denne litteraturen har også påvirket nasjonaldikteren Makhtumguli (1733–1782), som skrev både lyrikk og læredikt.

• Les mer om Skole og utdanning i Turkmenistan og Turkmenistans litteratur.

Norge anerkjente Turkmenistan 24. januar 1992 og diplomatiske forbindelser ble opprettet 8. juni 1992. Det er en Oslo-basert ambassadør for Turkmenistan og fire andre land i Sentral-Asia (Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan og Usbekistan). Turkmenistans ambassadør i London er sideakkreditert til Oslo.

En luftfartsavtale mellom Turkmenistan og Norge ble undertegnet i 2002. Riksantikvaren har på 2000-tallet hatt mindre samarbeidsprosjekter med turkmenske myndigheter og UNESCO om bevaring av kulturminner.

Norad ga ingen utviklingsbistand til Turkmenistan i 2023.

Norges eksport utgjorde åtte millioner norske kroner (NOK) i 2024, men det var ingen import fra Turkmenistan i 2024.

• Sentral-Asia

• Utenriksdepartementets landsider om Turkmenistan
• World Bank Data: Turkmenistan
• CIA World Factbook om Turkmenistan
• Regions, Major Cities and Urban Settlements in Turkmenistan
• Norwegian Ministry of Foreign Affairs: Norway in Turkmenistan
• Utenriksdepartementet: Diplomatiske forbindelser
• Norad
• Statistisk sentralbyrå (SSB). Statistikkbanken