Content-Length: 74406 | pFad | https://sml.snl.no/h%C3%A5r
Hår. Skjematisk tegning av hår.
Hår er trådformede hudstrukturer som hovedsakelig består av en spesiell form for keratin som dannes ved celledeling og forhorning av cellene i den nedre del av hårsekken (hårfollikkelen). I prinsippet forekommer hår i alle områdene på huden, med unntak av håndflater og fotsåler.
latin pilus
Denne artikkelen handler om de anatomiske og fysiologiske aspektene ved hår. Se også frisyre.
Hårsekkene dannes i fosterlivet ved at overhudsceller vokser tappformet ned i huden og danner en sekkformet struktur. Etter fødselen dannes det ikke flere hårsekker. Hårsekken er bygd opp av et flerlaget epitel. Nederst i hårsekken er det en tappformet innbuktning av bindevevet. Denne innbuktningen kalles dermalpapillen eller hårpapillen. Det antas at hårsekkens vekst reguleres i dette området.
Håret vokser ved at cellene i nedre del av hårsekken deler seg og skyver de eldre cellene utover, samtidig som cellene gjennomgår en forhorningsprosess som fører til at de blir helt fylt av keratin og gjennomgår en programmert celledød (apoptose). Den delen av håret som stikker opp av huden er derfor et dødt materiale. Keratinproteinener er bundet sammen til en bestemt struktur ved hjelp av bindinger mellom svovelatomer (disulfidbindinger).
Hver hårsekk er forbundet med en liten muskel (arrector pili) som ved sammentrekning får håret til å reise seg og gir huden preg av gåsehud.
Talgkjertlene har sin utførselsgang i øvre del av hårsekkene. Talgen smører håret og kommer ut på huden gjennom hårsekkenes åpninger.
Man skiller mellom tre former for hår:
Hver hårsekk har et dynamisk vekstmønster som kan deles i tre faser: Den anagene fasen, vekstfasen, varer fra tre til åtte år, og veksten er vel én centimeter i måneden. Når vekstfasen avsluttes, inntrer en overgangsfase, den katagene fasen. I overgangsfasen nærmer bunnen av hårsekken seg hudens overflate, og den nedre delen av håret omdannes til en forhornet «klubbe», og veksten stopper. Deretter går hårsekken inn i en hvilefase, den telogene fasen, som varer i omtrent 100 dager. Deretter begynner en ny vekstfase. I løpet av telogenfasen vil det gamle håret falle ut.
Hos mennesket er hårsekkenes rytme ulike, slik at ikke alle hårene er i samme fase samtidig. Varigheten av de ulike fasene medfører at omtrent 90 prosent av hårfolliklene til enhver tid er i anagen fase, cirka én prosent er i katagen fase og cirka ti prosent er i telogen fase. Dette innebærer at det er normalt å miste mellom 30 og 100 hår i døgnet.
Med alderen og endringer i kroppens hormonproduksjon kan forekomsten av terminalhår endre karakter. De kan for eksempel reduseres eller forsvinne helt på armer og bein, og isteden dukke opp som nesehår (vibrissae), ørehår (tragi) eller (hos kvinner) rundt munnen og på haken.
Hos mange pattedyr er hårfolliklenes vekstfase delvis synkroniserte. Dette fører periodevis til store håravfall, såkalte røyteperioder. Tilsvarende kan også hårsekkenes vekstfaser hos mennesker synkroniseres og medføre økt håravfall for en periode, såkalt telogent håravfall. Dette sees etter fødsler, men også etter store påkjenninger som skader, alvorlig sykdom og store operasjoner. Dette skyldes at celledelingen i en hårsekk som er i vekstfasen er meget rask. Cellene er derfor sårbare for forskyvninger i kroppens likevekt. Hvis kroppen utsettes for store påkjenninger, kan vekstfasen avsluttes og hårfollikkelen gå over i katagen fase. Dette kan skje samtidig i mange av hårfolliklene og føre til et håravfall som vil opptre omtrent 100 dager senere.
Håravfall kan også skyldes medisiner, genetiske forhold og sykdommer. Se hårtap.
For sterk hårvekst er også et problem for mange, særlig for kvinner. Problemet er sosiokulturelt betinget og kan medføre at også den hårveksten som er normal, oppfattes som problematisk. Oftest er tendens til rikelig hårvekst hos kvinner genetisk betinget. Det er betydelige etniske forskjeller. Kvinner fra Øst- og Sør-Europa har ofte ganske kraftig hårvekst både på legger og i ansikt, hvilket er helt normalt for kvinner som kommer fra disse områdene. Mannlig preget hårvekst hos kvinner (hirsutisme) kan imidlertid skyldes endringer i kjønnshormoner. Uønsket hårvekst kan fjernes på ulike måter. Se også hypertrikose.
Grått hår skyldes delvis at pigmentcellene nederst i hårsekkene produserer mindre pigment, delvis at det gradvis oppstår luftblærer i margsubstansen på hvert hårstrå etter hvert som man blir eldre. Det er genetisk betinget i hvilken alder håret begynner å grånes, og det kan variere betydelig individuelt. Skjegget blir vanligvis tidligst grått, deretter håret i tinningene og senere på resten av hodet, men sist i øyenbrynene. Det finnes ikke bevis for at noen blir gråhåret «over natten» som følge av psykiske traumer.
Rødt hår – i mange fargevarianter og grader – skyldes økt forekomst av det røde fargepigmentet feomelanin, og mindre innhold av vanlig brunt/sort eumelanin.
Rødt hår – i mange fargevarianter og grader – skyldes økt forekomst av det røde fargepigmentet feomelanin, og mindre innhold av vanlig brunt/sort eumelanin. Rødhårete har derfor vanligvis lysere hud. Man regner med at 2–6 prosent av befolkningen i den nordlige og vestlige delen av Europa (høyest forekomst i Skottland og Irland) er rødhårete, sjeldnere i resten av verden.
Krøllet hår arves dominant, og er avhengig av formen på hårsekken. Jo rundere hårsekk, desto glattere hår – jo mer oval sekken er, desto mer krøllet blir håret. Dessuten har vinkelen som håret kommer til å danne med hudoverflaten betydning. Glatt hår kommer mer vinkelrett ut enn krøllet hår.
Samsons hår blir skåret av mens han sover i fanget til filisterkvinnen Dalila. Han mister deretter den overnaturlige styrken sin. Oljemaleri fra 1609–1610.
Gjennom tidene har håret blitt ansett som en levende del av kroppen. Det er også blitt hevdet at man kunne trekke slutninger om en persons karakter og egenskaper utfra hårets utseende (se fysiognomikk). Stritt hår kunne indikere hissighet, mens krøller kunne vise det motsatte: godhet og et mildt lynne.
Håret har blitt forbundet med magiske egenskaper siden oldtiden. I Bibelen var håret til Samson kilden til hans overnaturlige krefter, og han mistet denne kraften da håret hans ble skåret av. En slags parallell hos oss var å smøre håret med dyrefett – gjerne et dyr med styrke eller særegenheter, som bjørn eller orm – for derved å få deres krefter og egenskaper overført som en magisk beskyttelse.
Å få tykt og kraftig hår har vært et mål for mange gjennom tidene, og det fantes rikelig med folkemedisinske råd for å oppnå dette.
For så sikre at det nyfødte barnet skulle få kraftig hår, kunne man ta dåpsvannet og helle det ut over voksende gress. Man kunne også passe på at hårvasken ikke skjedde med vann fra en nordrennende bekk. Kvinner kunne sikre seg et langt og kraftig hår ved å spise senene i et kjøttstykke. Det første regnet i mai skulle være særlig bra for håret – da stilte man seg gjerne opp utendørs for å bli «vasket».
Skjegg ble ansett som et tegn på livskraft uansett farge. I sagaen om Njål blir han spottet fordi han angivelig var skjeggløs. Hår og skjegg som ble klippet måtte helst ikke komme på avveier, for da kunne ondsinnede mennesker samle det opp og få makt over hårets eier.
Å miste håret kunne representere å miste styrke og kraft. Det ble derfor ansett som en ulykke for mange, til og med som en straff fra høyere makter. Den romerske keiseren Tiberius tydde derfor til magi for å unngå å bli skallet: Han gredde håret bare ved nymåne. Denne skikken har også vært kjent i Norden, selv mange århundrer senere. I en sagafortelling i Flateyjarbók, fremfører skalden Torleiv Jarlsskald et kvad – Jarlsnidet – som hevn for en urett begått av Håkon jarl. I etterkant mister Håkon både skjegget og halvparten av håret på magisk vis, og de gror aldri tilbake.
For å sikre at den nyfødte skulle unngå bli skallet senere i livet, kunne man la være å gre håret på ungen de første fjorten dagene. Man skulle også vokte seg for å gå barhodet ute etter at det var blitt mørkt. Man fryktet at dyr forbundet med djevelen – for eksempel flaggermus – kunne nappe hårstrå fra hodet, og gi djevelen makt over en. Var man først blitt skallet, vakte det ikke sjelden mistanke om trollkyndighet hos vedkommende.
Rødt hår ble sett på som ulykke, for det ble ansett som en gudommelig straff. Alternativt kunne det skyldes at moren hadde helt dåpsvannet over røde bær. Mange mente også at rødhårede var dårlige mennesker som man ikke kunne stole på. Ofte ble Judas fremstilt med rødt hår i middelalderens billedkunst.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.