Øystein ble konge ved farens død sammen med brødrene Sigurd og Olav. Alle brødrene hadde forskjellig mor. Sigurd var 1–2 år yngre enn Øystein og Olav mer enn 10 år yngre. Sigurd og Øystein var reelle samkonger, mens vi ikke hører noe om Olav som konge. Tidlig i sin regjering, kanskje med én gang, skal Øystein og Sigurd i en retterbot ha avskaffet forskjellige avgifter til kongen (blant dem en rekke såkalte «gaver») som stammet fra det danske styret i Norge 1030–1035 (under Svein og moren Alfiva), og de skal på den måten ha blitt svært populære. Et samkongedømme innebar ellers at kongene delte en felles kongemakt, mens selve riket ikke var delt med faste grenser. De første årene skal Sigurd for det meste ha oppholdt seg i Viken, mens Øystein satt på Vestlandet og i Trøndelag.

Gjennom korstoget til Det hellige land fra 1108 til 1111, som en rekke skalder diktet om, vant Sigurd Jorsalfare et stort ry som krigerkonge (se Sigurd Jorsalfares korstog). Dette gav i neste omgang sagaforfatterne en kjærkommen anledning til å kontrastere de to brødrene – etter faste og nokså stereotype mønstre som vi finner mange steder i sagalitteraturen – som henholdsvis «krigerkonge» og «fredskonge». Særlig har Snorre med stilistisk (og psykologisk) mesterskap utnyttet disse sjablonene i sin berømte «mannjevning» mellom de to kongene: Sigurd skryter av sine militære ferdigheter og sin innsats ute, mens Øystein holder imot at han var hjemme og bygde landet – reiste kirker, stod for havneanlegg og trygget seilleden, noe som var «mer til gagn for riket» enn at «du [Sigurd] slaktet blåmenn til fanden».

Snorres meddelelse om at Øystein fikk lagt Jemtland under den norske kronen, mens Sigurd var på korstog, gjennom rause gaver, avtaler og diplomati (skjønt uten at overhodet noen konkrete opplysninger anføres), inngår i det samme sjablonaktige og stereotype mønsteret, som fredskongens form for erobring. Men denne «erobringen» svarer neppe til historiske realiteter. Alt vi ellers vet, blant annet fra andre litterære kilder, tilsier at Jemtland først kom under den norske kongens herredømme 70–80 år senere, på Sverres tid.

Det vi leser om Øystein i forbindelse med Sigurd Ranessons prosess, der de to brødrekongene er uenige om lendmannen Sigurd Ranessons vilkår for finnferden, er også formet etter de samme litterære sjablonene og har liten kildeverdi. Derimot gir en av de eldste sagaene, Theodoricus’ kongekrønike på latin fra cirka 1180, en del konkrete opplysninger om Øysteins byggevirksomhet som kan virke plausible nok og som gjentas og utdypes i senere sagaer.

Øystein døde av sykdom i 1123, og etter det regjerte Sigurd alene til 1130. Øystein var gift med Ingebjørg Guttormsdatter (barnebarnet til Steigar-Tore) fra Steig i Sør-Fron. De hadde en datter, Maria, som ble gift med Gudbrand Skavhoggsson. Opprørskongen Olav Ugjæva, som var kongsemne mot Magnus Erlingsson i 1165, var deres sønn.

Fra Munkeliv kloster er det bevart et kongehode i marmor, med innskriften EYSTEIN REX, som er datert til noe før midten av 1100-tallet. Skulpturen finnes nå i Historisk museum i Bergen.

• Bergens historie
• monarker i Norge
• Norsk historie fra 800 til 1130

• Bull, Edvard (1926): biografi (Eystein Magnusson) i Norsk biografisk leksikon, første utgave (NBL1), bind 3
• Bull, Edvard (1927): Jemtland og Norge, sidene 15–18
• Heimskringla, cirka 1220-tallet
• Helle, Knut (1982): Bergen bys historie, bind 1, sidene 114–116
• Jasinski, Marek Edward (1995): «Kong Øysteins havn på Agdenes», i Viking, bind 58, sidene 73–104
• Krag, Claus (2005): biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave, bind 10
• Lie, Hallvard: Studier i Heimskringlas stil, VSK Skrifter II 1936 nr. 5, 1937, sidene 31–32 og 56–68
• «Theodoricus Monachus», i Monumenta historica Norvegiæ, utgitt av Gustav Storm, 1880