Norges konge 1957–91. Han var født i Appleton House nær Sandringham, Norfolk, Storbritannia, som eneste barn av prins Carl av Danmark – senere kong Haakon 7 av Norge – og prinsesse (senere dronning) Maud, og hans fulle navn var Alexander Edward Christian Frederik, prins av Danmark. Da faren ble norsk konge i november 1905, ble Alexander kronprins og fikk navnet Olav. Han tok examen artium på reallinjen i 1921, gjennomgikk Krigsskolen 1921–24 og studerte deretter rettsvitenskap og økonomi ved Balliol College, Oxford (eksamen i 1926). Han ble løytnant i Hæren i 1924, kaptein i Hæren og Marinen i 1931, oberst og kommandør i 1936, general og admiral i 1939; forsvarssjef juni 1944–juli 1945. Fra han ble myndig i 1921, deltok han i statsrådets møter og fungerte som regent første gang i 1926. Til hans offisielle plikter som kronprins hørte også en utstrakt reisevirksomhet i Norge og utlandet; i 1930- og 1940-årene reiste han ofte sammen med sin hustru (Nord-Norge 1934, USA 1939 og 1942).
Da kongen og regjeringen måtte reise fra landet etter den tyske okkupasjon 1940, tilbød kronprins Olav seg å bli igjen, men etter regjeringens råd fulgte han kongen til Storbritannia, hvor han bl.a. medvirket i oppbyggingen av de norske militære styrker, med rang som forsvarssjef fra 1944.
Under kong Haakons sykdom var kronprinsen regent fra 1955 til 1957. Han etterfulgte faren som Norges konge ved dennes død 21. september 1957, under navnet Olav 5 og antok samme valgspråk som sin far, «Alt for Norge» Kroningsseremonien var blitt avskaffet i hans fars regjeringstid, men kong Olav ble etter eget ønske signet til sin kongegjerning i Nidarosdomen 22. juni 1958.
Som konge viste han stor interesse for alle sider ved norsk samfunnsliv. I hans regjeringstid skjedde det store omveltninger i det norske samfunn, bl.a. ved innføring av fjernsynet og utvinningen av olje i Nordsjøen. Hans verdige opptreden i offisielle sammenhenger og hans folkelige stil gjorde ham umåtelig populær. Våren 1990 deltok han i en rekke arrangementer i forbindelse med 50-årsmarkeringen for det tyske overfall på Norge. Like etter ble han rammet av hjerneslag, og regentoppgavene ble overtatt av kronprins Harald. Kong Olav døde på Kongsseteren i Oslo 17. januar 1991 etter at han var blitt rammet av hjerteinfarkt. Han ble gravlagt 30. januar i Det kongelige mausoleum på Akershus slott.
I ungdomsårene var kronprins Olav aktiv vinteridrettsmann og vant premier som skihopper og hoppet i bl.a. Holmenkollrennet. I 1968 fikk han Holmenkollmedaljen for sin innsats for norsk skiidrett, og i 1984 ble det avduket en statue av ham på ski ved Holmenkollen (utført av Annasif Døhlen). Han ble også tidlig interessert i seiling, og vant en rekke premier i nasjonale og internasjonale regattaer, bl.a. gullmedalje i 6-metersklassen i de olympiske sommerleker i Amsterdam i 1928, sammen med Johan Anker (rormann), Erik Anker og Haakon B. Bryhn. Dette var den eneste gullmedaljen til Norge i disse sommerlekene.
Kronprins Olav ble gift 21. mars 1929 med sin kusine, prinsesse Märtha av Sverige (1901–54). Hun fikk da tittelen kronprinsesse av Norge. De fikk tre barn: prinsesse Ragnhild (9. juni 1930-16. september 2012; gift med Erling Lorentzen), prinsesse Astrid (f. 12. februar 1932; gift med Johan Martin Ferner) og kong Harald 5 (f. 21. februar 1937; gift med dronning Sonja).
Kong Olav var innehaver av en lang rekke norske og utenlandske ordener og dekorasjoner, og han ble æresdoktor ved flere utenlandske universiteter. Fra 1973 bar han, på regjeringens oppfordring, Borgerdådsmedaljen i gull.