Content-Length: 55842 | pFad | https://snl.no/Carl_Otto_L%C3%B8venskiold
Foreldre: Høyesterettsassessor Otto Joachim Løvenskiold (1811–1882) og Julie Caroline Helene komtesse Wedel Jarlsberg (1815–1840).
Gift 20.9.1865 med sin kusine, senere overhoffmesterinne Elise Wedel Jarlsberg (16.2.1844–15.1.1923), datter av godseier Harald baron Wedel Jarlsberg (1811–1897) og Elise Frederikke Butenschøn (1820–1868).
Sønnesønn av Severin Løvenskiold (1777–1856); dattersønn av Herman lensgreve Wedel Jarlsberg (1779–1840); datterdatters sønn av Peder Anker (1749–1824); svigerfar til Diderik Cappelen (1856–1935).
Carl Otto Løvenskiold var en norsk godseier og politiker. I 1875 ble han bestyrer for flere av eiendommene sin svigerfar, Harald Wedel Jarlsberg. Dette gjaldt blant annet Bærums Verk og Nordmarka, og fra 1897 overtok Løvenskiold som eier av disse.
I 1884 ble Løvenskiold medlem av Aprilministeriet og ble Norges statsminister i Stockholm. Han møtte på Stortinget i 1889–1897 som representant for Høyre i Akershus.
Løvenskiold opprettet flere store legater.
Løvenskiold tilhørte Norges fremste adelige slektskrets. Begge bestefedrene var stattholdere og sammen med en av oldefedrene var de dessuten eidsvollsmenn og spilte sentrale politiske roller i Norge i tiårene etter 1814. Løvenskiold fikk sin utdannelse ved Christiania katedralskole og ble deretter sjøkadett.
I 1859 ble han sekondløytnant i marinen, og i 1863 gikk han i britisk orlogstjeneste. På et tokt til Australia leste han at Sverige og Norge kunne bli dratt inn i den dansk-tyske krig. Han ilte hjem, men krigen var over før han nådde tilbake. Han ble premierløytnant i 1868 og arbeidet blant annet med å utarbeide nye eksersisreglementer for marinen. I 1871–1872 var han medlem av Kystforsvarskommisjonen, men tok avskjed som offiser i 1875.
Løvenskiold flyttet til Christiania i 1870 og bodde fra 1881 på Vækerø utenfor byen, der han oppførte en ny hovedbygning. Fra 1875 var han svigerfaren Harald Wedel Jarlsbergs kompanjong og bestyrer av hans eiendommer. Konjunkturene gjorde at jernverket ved Bærums verk stanset i 1872, men det ble i stedet startet et jernstøperi som eksisterte til 1964.
Etter svigerfarens død ble Løvenskiold i 1898 eier av Sørkedalen, Nordmarken, Hakadals verk og Vækerø, og sammen med sine to svigerinner medeier i Bærums verk.
Løvenskiold var medlem av formannskapet i Aker og deltok fra 1883 som taler for Høyre på folkemøter. Yngvar Nielsen forteller at han talte med letthet og et visst lune.
Løvenskiold hadde et godt forhold til kong Oscar 2., og han ble utnevnt til norsk statsminister i Stockholm i Christian H. Schweigaards aprilministerium, som satt i perioden 3. april–26. juni 1884. Han var den siste mann av adelig familie som var norsk statsminister. Løvenskiold oppfordret regjeringen til å forhandle med Venstres leder Johan Sverdrup, og han fungerte som personlig kurer fra kongen til Sverdrup. Et av stridens punkter var hvorvidt regjeringen skulle møte i Stortinget eller ikke (statsrådssaken). Sverdrup gav Løvenskiold sitt ord på at han ikke skulle la regjeringen møte før kongen hadde sanksjonert dette. Løvenskiold fikk dermed innflytelse på det kompromisset som gjorde at parlamentarismen kunne innføres i Norge.
Han ble selv valgt til stortingsrepresentant i 1885, men valget ble forkastet. I perioden 1889–1897 satt han på Stortinget for Høyre i Akershus. I perioden 1884–1900 var han medlem av Høyres sentralstyre. Han var preses i Det kongelige Selskab for Norges Vel fra 1887 til 1896 og ble æresmedlem der i 1897. Han var også æresmedlem i Kungliga Lantbruksakademin i Sverige.
Carl Otto Løvenskiold var en rik mann. I 1904 opprettet han et legat på 200 000 kroner til minne om sin yngste sønn, Otto Løvenskiold. Han støttet ellers den kristelige studentbevegelsen, vanføresaken, byggingen av Universitetets aula, Universitetets jubileumsfond, Ullern kirkes utsmykking, Nansenfondet og Fridtjof Nansens, Roald Amundsens og Gunnar Isachsens polarekspedisjoner. Han gav 500 000 kroner til et legat for ansatte på sine eiendommer, og han omtales som en omsorgsfull arbeidsgiver.
Løvenskiold ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden i 1889, fikk kommandørkorset av 1. klasse i 1899 og storkors i 1912. Dessuten innehadde han storkors av den svenske Vasaordenen.
Som tilhenger av Oscar 2. hadde Løvenskiold lovt at hos ham ville aldri det rene norske flagg bli heist. Ved unionsoppløsningen i 1905 prydet han allikevel porten på Vækerø med en mengde små norske flagg.
Løvenskiold ble blind under en reise til Roma, men bar sin skjebne med tålmodighet. Sønnen Harald Løvenskiold overtok godsene.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.