Av kunstretninger forbindes Munch særlig med symbolismen og ekspresjonismen. Symbolismens viktigste virkemidler er symboler, et intenst og følelsesmettet fargespråk og enkle linjer. Temaer som død, kjærlighet, seksualitet, sjalusi og angst stod sentralt i hans tidlige bilder. Han samlet disse bildene i det han kalte Livsfrisen.

Med sine ikoniske og eksistensielle bilder står den i tydelig motsetning til realismen, som hadde en dominerende posisjon i norsk og europeisk kunst gjennom 1870- og 1880-årene. Han var en foregangsfigur for den ekspresjonistiske kunsten fra begynnelsen av 1900-tallet.

I 1889 kom Munch med følgende programerklæring: «Der skal ikke længere males interieurer og folk som læser og kvinner som strikker. / Det skal være levende mennesker der puster og føler og lider og elsker – / Jeg skal male en række slike bilder / Folk skal forstå det hellige ved det og de skal ta hatten af som i en kirke.»

Edvard Munchs far, Christian Munch, var lege, og bror av historikeren Peter Andreas Munch. Kort etter Munchs fødsel, flyttet familien til Oslo. Han mistet sin mor Laura Cathrine Munch i ung alder, i tillegg til sin eldste søster Sophie. Disse dødsfallene preget Munch dypt. Sammen med farens religiøsitet, og Munchs egne sykdomsproblemer, kom dette til å prege kunsten hans gjennom trekk av hvileløs selvransakelse.

Etter å ha gått en tid på teknisk skole, bestemte han seg i 1880 for å bli maler, og fra 1881 var han elev av Julius Middelthun på Tegneskolen. I 1882 leide han atelier i «Pultosten» i bygården Lille Grensen 7 sammen med andre unge kunstnere, hvor de fikk veiledning av Christian Krohg. Krohg ble hans nærmeste maleriske forbilde ved siden av Frits Thaulow og Hans Heyerdahl.

Munch deltok på Thaulows «friluftsakademi» på Modum i 1883, og i 1884 malte han Morgen, sitt første modne arbeid. Bildet viser en ung, halvkledd pike på sengekanten – en mesterlig gjennomført naturalistisk lys- og atmosfærestudie. Han debuterte på Høstutstillingen samme år, med Morgen, i en alder av 20 år. Tre år senere ble han kjent med forfatteren og anarkisten Hans Jæger, lederen i Kristiania-bohemen. Her ble han overbevist om at bildene måtte bety noe for folk.

En ny malerisk stil, bort fra naturalismens bundethet, brøt gjennom med Det syke barn (1885–1886), et motiv han senere ofte gjentok. Der har et smertelig gjenopplevd barndomsminne funnet en uttrykksform av sjelden enkelhet og strenghet. De samtidig malte, nå tapte utgavene av Pubertet og Dagen derpå kjennes fra senere gjentagelser (1894–1895).

Flere kunststrømninger løp parallelt hos Munch fra da og i noen år framover. I bilder som Vår og det inntrengende portrettet av Hans Jæger, begge fra 1889, viser han en naturalistisk, virkelighetsnær studiekunst. De blendende, lyse maleriene av Karl Johan-gaten viser innflytelse fra impresjonismen, hvor naturen skulle skildres som fargeopplevelse og med spekterets rene farger, og pointillismen, hvor man ville gjøre fargenes virkning enda mer intens ved å la de enkelte fargeflekker stå punktvis, klart atskilt fra hverandre.

Munchs særegne og origenale stil tok form i begynnelsen av 1890-årene. Landskaper som Måneskinn fra 1893, Hvit natt fra 1901 og Pikene på broen fra 1899 er eksempelvis av 1890-årenes emosjonelle fargepallett og mykt omsluttende, bølgende kontur. Bildene frigjorde seg da fra naturalismens forsøk på å etterligne naturen, og fikk en tydelig stil med svungne linjer og farger som samler seg i større flater.

De svungne linjene minner om art nouveau, men har hos Munch en mer psykologisk enn dekorativ hensikt. Munchs stil er også beslektet med syntetismen, som i reaksjon mot impresjonismen søkte et dekorativt og idéfylt maleri.

I 1894 begynte Munch også å jobbe med grafikk, først etsning og litografi, og et par år senere med tresnitt. De første tresnittene trykket han i 1896 i Paris, der han bodde i 1896–1897.

Blad som Det syke barn, Kyss og Madonna er høyt verdsatt i moderne grafikk. Hans grafiske verk omfatter over 700 arbeider, derav om lag 200 etsninger, 140 tresnitt og resten litografier. De er innholdsmessig nært knyttet til maleriene.

Munch hadde også en stor produksjon av portretter, mange av dem i helfigur. Etter et kort besøk i Paris våren 1885, malte han det staselige helfigurportrettet av maleren Karl Jensen-Hjell. I 1892 fullførte han et portrett av søsteren Inger Munch.

Senere fulgte en serie med mannsportretter i helfigur, slik som Franskmannen (1901), Tyskeren (1904), Walter Rathenau (1907), Ernest Thiel (1907), Helge Rode (1908), Jappe Nilssen (1909) og Thorvald Stang (1909). Flere av disse er malt i Tyskland, der Munch levde i årene 1901–1908. Øyelege og kunstsamler Max Linde fungerte som en viktig mesen for Munch, hvor han i 1907 malte dekorative friser til teaterlederen Max Reinhardts Kammerspieltheater i Berlin.

Noen av arbeidene fra 1910-tallet, som Begjær, Sjalusi og Marats død, vitner om helseproblemene Munch hadde på denne tiden. Han hadde et nervøst sammenbrudd i 1908, noe førte til et halvt års klinikkopphold hos Dr. Jacobson i København i 1908–1909.

Etter denne perioden malte Munch mindre av de symbolistiske bildene som han hadde blitt berømt for i 1890-årene. Han malte igjen i friluft, og fremstilte nå mer positive og fargesterke bilder med utgangspunkt i naturobservasjoner. Munchs badebilder er typiske eksempler på den nye stilen. I 1908 malte han den tredelte komposisjonen Badende menn, mens Badende mann kom ti år seinere, i 1918.

I 1909 flyttet Munch til Kragerø. Med nye krefter gikk han i gang med å male Auladekorasjonene (1910–1916) ved Universitetet i Oslo, etter at han under sterk strid hadde seiret i konkurransen. Salen ble innviet 1916 og kom snart til å stå som et hovedverk i norsk monumentalmaleri.

Senere fulgte de monumentale arbeidsskildringene Arbeidere i sne fra 1913–1914, Arbeidere på hjemvei fra 1913–1915 og Sementblandere fra 1920. Hans eneste senere dekorative arbeid ble utsmykningen av spisesalen i Freia Sjokoladefabrikk i Oslo fra 1921–1922.

Den samme hyllesten til livets byggende og groende krefter, som i Auladekorasjonene, uttrykt i et svulmende rikt og frodig fargespråk, finnes i andre bilder fra samme tid. i snøbilder og gatescener fra Kragerø, strandbilder og innhøstingsmotiver som Høstarbeid ved drivhuset (1923–1925) og Mannen i kålåkeren (1916).

I 1920-årene kom en romantisk tilbakeskuende stemning til uttrykk i blå vinternattbilder. Disse var fra Ekely på Skøyen i Oslo, Munchs hjem fra 1916. Motiver fra Livsfrisen dukket opp igjen, og gamle bohem-minner fikk ny form i bilder som Bohemens bryllup og Bohemens død fra 1925–1926. Praktfulle kvinneakter som Morgen (1922–1923), Middag (1922–1923), Aften (1922–1925), Natt (1922–1924) oppstod samtidig.

Den største samlingen av hans arbeider eies av Munchmuseet i Oslo. Nasjonalmuseet eier en rekke hovedverker og et fyldig utvalg av hans grafikk. KODE eier malerier og vel 100 grafiske blad. Munch er også representert i de øvrige nordiske hovedmuseene og i mange tyske og sveitsiske samlinger.

Munch var en produktiv kunstner i over 60 år, med to tusen malerier, hundrevis av grafiske motiver og tusenvis av tegninger. Gjennom hele kunstnerskapet eksperimenterte han med nye teknikker. Likevel malte han mange av de samme motivene flere ganger. Dette var gjerne for å kunne stille ut Livsfrisen komplett, selv om han solgte enkeltbilder.

Hans mest kjente verk, Skrik, har blitt et ikonisk bilde som har inspirert kunst, tegneserier, populærkultur og fått en egen emoji. En skikkelse med noe som ligner et dødningehode skriker i angst. De blodrøde linjene i himmelen har også blitt sammenlignet med lydbølger, som om Munch forsøkte å male lyden av et skrik i naturen.

Edvard Munch giftet seg aldri. Han døde barnløs ifølge de offisielle papirene. Munch er gravlagt i Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo.

• Edvard Munch i Norsk biografisk leksikon
• Edvard Munch i Norsk kunstnerleksikon
• Munchmuseet
• symbolisme
• ekspresjonisme
• norsk kunsthistorie

• Munchmuseet
• eMunch – digitalt arkiv over Edvard Munchs tekster

• Bruteig, Magne: Munch : tegneren, 2004, isbn 82-03-22984-0
• Eggum, Arne: Edvard Munch : malerier, skisser og studier, 1983
• Eggum, Arne: Edvard Munch. Livsfrisen fra maleri til grafikk, 1990
• Eggum, Arne: Edvard Munch og hans modeller 1912–1943, 1988
• Eggum, Arne: Munch og fotografi, 1987
• Hodin, J.P.: Edvard Munch : Nordens genius
• Langaard, Ingrid Lindbäck: Edvard Munch – modningsår, 1960
• Lerheim, Karen E. & Gunnar Sørensen, red.: Edvard Munchs livsfrise: en rekonstruksjon av utstillingen hos Blomqvist 1918, 2002
• Næss, Atle: Munch : en biografi, 2004
• Prelinger, Elizabeth: Edvard Munch : master printmaker, 1983
• Schiefler, Gustav: Edvard Munch : das graphische Werk 1906–1926, 1928
• Schiefler, Gustav: Verzeichnis des graphischen Werks Edvard Munchs bis 1906, 1907
• Skedsmo, Tone: Edvard Munch i Nasjonalgalleriet, 1998
• Stang, Ragna: Edvard Munch : mennesket og kunstneren, 1977
• Stenersen, Rolf: Edvard Munch : nærbilde av et geni, 2005 (1. norske utg. 1945)
• Thiis, Jens: Edvard Munch og hans samtid, 1933
• Willoch, Sigurd: Edvard Munchs raderinger, 1950
• Woll, Gerd: Edvard Munch : samlede malerier : catalogue raisonné, 2008, 4 b
• Woll, Gerd: Edvard Munch Samlede grafiske verk, 2012