Empfindsamkeit var en motbevegelse mot opplysningstidens mest rigide fornuftstenkning og en forsiktig protest mot adelens undertrykking av borgerskapet, som i denne tiden ønsket mer politisk selvbestemmelse. I sentrum stod troen på enkeltindividets moral, påvirket av pietismen.

Epoken kjennetegnes gjennom følsomhet, sentimentalitet, religiøsitet og naturbegeistring. Adjektivet «empfindsam», følsom, ble et moteord i siste halvdel av 1700-tallet, og betegner et menneske som er svært følsomt og blir lett rørt, en egenskap som ble vurdert som positivt. De litterære protagonistene ble lett rørt og grepet, gråt fort – både av sorg og av glede – og var gjerne svermere.

Inspirasjonen kom i første rekke fra pietismen. Også engelsk litteratur, blant andre Samuel Richardson og Laurence Sterne, ble et forbilde for de tyske forfatterne. Sternes A Sentimental Journey Through France and Italy ble oversatt til tysk i 1768 med tittelen Yoriks empfindsame Reise. Det engelske ordet «sentimental» ble oversatt til tysk «empfindsam».

De viktigste sjangrene var lyrikk og brevromaner, men epoken gjorde seg også gjeldende i dramatikk (særlig i de såkalte borgerlige sørgespillene, «bürgerliches Trauerspiel»), det vil si tragedier hvor hovedpersonene hadde borgerlig herkomst. De mest sentrale forfatterne var Friedrich Gottlieb Klopstock, Matthias Claudius, Christian Fürchtegott Gellert og Johann Heinrich Voß. Men både hos blant andre Gotthold Ephraim Lessing og den unge Johann Wolfgang von Goethe finner vi særtrekk fra epoken, i Lessings borgerlige sørgespill, for eksempel i Miß Sara Sampson (1755), i Sophie von La Roches Geschichte des Fräulein von Sternheim (1771) og i Johann Wolfgang von Goethes Die Leiden des jungen Werther (1774).

Andre litterære epoker i samme tidsrom var opplysningstiden (den tyske opplysningstiden, «Aufklärung», omfattet tidsrommet 1720–1785), Sturm und Drang og klassismen (Weimarklassismen). Enkelte av særtrekkene til Empfindsamkeit levde videre i den tyske romantikken.

• Tysklands litteratur