Det dreier her om den helt tidlige utvikling hos barnet, hvor det på en naiv eller umiddelbar måte belager seg på den nærmeste omsorgsperson. Under mindre gunstige omstendigheter kan barnet trekke seg tilbake i en depressiv tilstand. Tillit er altså et nøkkelord, men selv under gunstige omstendigheter, kan denne fasen etterlate seg en lengsel, som etter et tapt paradis. Senere i livet kan dermed tillit settes på prøve, om ikke denne følelsen av å ha mistet noe ikke har blitt gjenstand for bearbeiding.

Gradvis begynner barnet å stå på egne bein, det er da viktig med den voksnes tålmodighet og anerkjennelse. Skammen og tvilen på seg selv er ikke langt unna. Skam kan kjennes som å synke i jorden eller miste ansikt. Disse følelsene er dypt menneskelige, ja, skam og tvil kan fortelle oss hva det er å være et menneske og ha et selv. Denne fasen omhandler samarbeid og egenrådighet, eller frihet til å utfolde seg vs. undertrykkelse av denne følelsen.

Her skriver Erikson noe som gjelder alle fasene. "På ethvert trinn finner vi et mirakel av utfoldelse og liv, som gir nytt håp og forpliktelser til alle parter. " Noe som har gått feil i en tidligere fase kan hentes opp igjen i en neste og slik ble reparert. Her synes Erikson å være mer optimistisk enn det man ofte oppfatter Freud som.

Gleden ved å kunne avslutte noe, etter konsentrert oppmerksomhet er her det sentrale temaet. Også forholdet til redskaper og ferdigheter er viktig. Følelsen av utilstrekkelighet kan dukke opp i denne fasen. Ved denne fasen opphører noe av barndommen. Erikson skal ha vært den første som undersøkte nærmere Freuds tese om at psykisk helse er å kunne arbeide og å elske.

I denne fasen som omhandler puberteten stilles på ny spørsmål som også var til stede i barndommen. Nye slag må likevel utkjempes, skriver Erikson. Det det går om er det Erikson kaller egoidentitet. Identitet er ikke noe man kan velge slik man gjør når man kjøper en bil. Identitet framkommer gjennom integrasjon, men det som samles er mer enn barndommens identifikasjoner. Mottakelighet for ytre påvirkning er stor, særlig om tilliten til en indre enhet en bærer med seg ikke er så sterk. Utgangspunktet er ofte en krise, mer eller mindre preget av frykt og forvirring, som så finner en løsning i at barnet eller den unge med ett synes å "vokse sammen", både i kropp og sjel. Akkurat dette kan nok gjelde flere av fasene.

Ettersom søking etter egen identitet avtar noe åpner det for nye kontaktforhold, det kan være inspirerende opplevelser formidlet av en lærer. Men det kan også være en åpning for "intuisjoner som utgår fra sjelens lønnkammer". Det er som er viktig er kunne gi plass til slike "åpninger" uten frykt for å miste seg selv. Om en slik frykt tar over, kan det lede både til isolasjon og selvopptatthet.

Ved hvert stadium må en orientere seg på ny. Feil på ett stadium kan rettes opp i det neste. Det å skape og å lede noe over til neste generasjon, generativitet, kan gi glede. Men en egenkjærlighet fra barndommen kan blokkere for dette. Det kan lede til stagnasjon og personlig forarming. Her er altså spennet mellom det å kunne interessere seg for andre og utelukkende være opptatt av seg selv.

I alderdommen kan følelsen veksle mellom integritet og håpløshet. Erikson skriver "Bare den som på en eller annen måte har tatt vare på ting og mennesker...og som har avfunnet seg med seire og skuffelser, bare hos han eller henne modnes etter hvert fruktene av disse 7 stadiene". Det er dette han kaller "egointegrasjon". En stadig følelse av at tiden er knapp kan på den annen side lede til fortvilelse.

Oppsummerende kan man si at det som begynner med barnlig tillit i Fase 1, ender i den voksnes integritet. Erikson utviklet denne modellen ut fra sin svært variert praksis. Det var en praksis hvor han støtte på angst hos små barn, på apati hos amerikanske indianere, på forvirring hos krigsveteraner og på arroganse hos unge nazister.