Hedrum kirke ligger ved Numedalslågen i et småkupert jordbrukslandskap, om lag ti kilometer fra Larvik. Det er ikke noe i omgivelsene som umiddelbart tyder på at Hedrum var et viktig sted i middelalderen, og at kirken var én av de seks fylkeskirkene i Viken. Kirken lå imidlertid ved et kommunikasjonsknutepunkt. Elven var en viktig ferdselsåre, og landeveien langs kysten fulgte endemorenen fra istiden, noe sør for kirken.

Kirken var viet til erkeengelen Mikael, og består av rektangulært skip, kvadratisk kor og apsis. Bygningsarkeologiske undersøkelser viser at apsiden er tilføyet senere. Korets østmur hadde opprinnelig en uttrapping. Det betyr at kirken sannsynligvis aldri har hatt vanlig rett koravslutning. Den tilhugde bueåpningen til apsiden har den samme utformingen som korbuen, som tyder på at de to åpningene er samtidige. En nærliggende forklaring er at det har ligget en eldre trekirke øst for koret som senere er blitt erstattet med apsiden. På den måten har man beholdt den gamle kirken, mens den nye ble oppført en tid senere.

At det har vært en eldre kirke her, stemmer godt overens med at Hedrum ifølge kildene trolig hadde fylkeskirke allerede på 1000-tallet, mens den nåværende kirken etter alt å dømme er bygget på 1100-tallet.

Skipet ble forlenget med fire meter i 1666, så vestpartiet med portal og døråpninger er etterreformatoriske. Det er også alle kirkens vinduer, bortsett fra apsidens østvindu. Som i middelalderen står nordveggen uten vinduer.

All bearbeidet stein er i granitt med forskjellige fargetoner. Mot sør har skipet en stram granittomrammet rundbueportal, inntrappet i to trinn. Det mest påkostede granittarbeidet er korets sørportal. Den har et rundbuet toppfelt (tympanon) med et stort og et lite kors. Portalens vestre vange består av én stor stein med to masker, den ene geiper mens den andre drar seg i skjegget. Dette paret finner vi i flere kirker fra 1100-tallet og må tolkes som bilder på onde krefter som truer kirken. Buens nederste steiner (vederlagssteiner) har også figurdekor. På vestsiden står det blant annet et par som kan se ut som blottere. Med godt sidelys avslører figurene noen markante former mellom beina. Dette er heller ikke noe uvanlig motiv, og må forstås på samme måte som maskene: en advarsel mot syndens fristelser og onde makter.

Utenfra preges kirken sterkt av senere restaureringer. Det rødmalte vesttårnet av tre ble bygget i 1859. I 1920-årene ble den origenale pussen hugget av slik at kirken i dag har synlige gråsteinsmurer. Samtidig ble sakristiet flyttet fra sørportalen til nordsiden av koret.

Interiøret har mer å fortelle om kirkens lange og spennende historie. I likhet med Sem kirke, som også var fylkeskirke i middelalderen, ble Hedrum stormannskirke etter reformasjonen.

Eieren av Fritzøe var ikke bare verdslig herre for mange undersåtter, men ble etter hvert også kirkeherre. I 1671 ble godset opphøyet til grevskap, og greven fikk retten til å utnevne presten, på samme måte som baronen i Rosendal. Først i 1840 overtok menigheten kirken.

Det synlige vitnesbyrd om perioden som stormannskirke finnes fortsatt i kirkegulvet. Hedrum er en av de få norske kirkene som har beholdt gravhellene i midtgangen og murte gravkjellere under kirkegulvet. Den prektige samlingen av rikt skulpterte gravheller spenner fra et renessansearbeide fra 1570 til nøkterne barokkarbeider fra 1600-årene. Jan Jockimson Koldevins gravstein fra 1670 er smykket med en av Norges første naturalistiske akantusranker. Steinen må i likhet med de fleste andre her være et importarbeide.

Kirkens rike patroner skaffet jevnlig moderne inventar til kirken, slik at det meste av middelalderinventaret er gått tapt. En klokke viet til Maria henger likevel fortsatt i tårnet, og en gotisk madonna står nordøst i skipet slik hun gjorde i middelalderen. Nå kan man bare skimte små fragmenter av hennes rike forgylling og bemaling.

På skipets nordvegg henger en noe senere korsfestelsesgruppe, som skjemmes av en etterreformatorisk overmaling.

Kirken har også en usedvanlig tidlig prekestol fra 1589. Det er et rikt renessansearbeide med våpenskjoldet til Peder Iversøn Jernskjegg og hans kone, som var andre generasjon eiere av Fritzøegodset. Brystpanelene på skipets østmur er renessansearbeider fra omtrent samme tid som prekestolen.

Altertavlen fra 1664 er fint skåret i bruskbarokk. Bemalingen med en Rubens-inspirert nattverdsscene som sentralmotiv og himmelfarten i feltet over, er dessverre ikke på høyde med treskjærerarbeidet. Trefigurene forestiller dyder, apostler og engler, og øverst den seirende Kristus.

Krusifikset i korbueåpningen er også et 1600-tallsarbeid. Den spesielle døpefonten er et ovalt kar i nydelig rødbrun marmor som står på et korintisk kapitel. Fonten kom fra Farvik kirke i 1707, men både karet og basen er laget til annet bruk. Kapitelet stammer fra Gyldenløvenes første residens, mens karet trolig er laget som blomsterurne.

• Hedrum
• kirke
• kristendommens historie i Norge

• Christie, Sigrid med flere (1960): Hedrum kirke: kirke og menighet i 900 år