Friele vokste opp i et velstående skipsrederhjem i Bergen, og ble beskrevet som et viljesterkt barn med klare oppfatninger om hva som var rett og galt. Etter examen artium i 1954, tok hun språkstudier ved universitetet i Cambridge. Hun ble gift med barndomsvennen Ole Friele jr. i 1959, men ekteskapet ble oppløst året etter. I 1963 mønstret Friele til sjøs på et av farens skip. I løpet av disse månedene fikk hun for alvor øynene opp for urettferdighet og sosial marginalisering, og hun har selv fortalt at det var tiden sammen med sjøfolkene som gjorde at hun ble politisk bevisst.

Da Friele flyttet til Oslo i 1958, ble hun etter hvert engasjert i DNF-48, som er forløperen til dagens FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold. Selv om de første pionerene i DNF-48, som Øivind Eckhoff og Arne Heli, drev opplysningsarbeid og jobbet for å avskaffe straffelovens paragraf 213, som den gang kriminaliserte seksuell omgang mellom menn, var det Friele som for alvor tok tak i dette spørsmålet da hun ble valg til formann i 1966. Hun markerte samtidig et klart brudd med den såkalte diskresjonskulturen som preget foreningen de første årene. Friele ble den første lederen som signerte brev til myndighetene med fullt navn og som sto frem i offentligheten. I 1965 deltok hun i det første radioprogrammet om homofili på NRK. På den tiden var det en seier i det hele tatt å få lov til å kunne snakke om homofili i det offentlige rom.

I begynnelsen var vervet som formann ulønnet, og Friele jobbet til daglig ved Opplysningskontoret for forsikring frem til hun ble frikjøpt i 1971. De første årene gikk all innsats med til å avskaffe paragraf 213. I 1970 var Friele redaktør for antologien § 213: Onde eller nødvendighet. Denne inneholdt bidrag fra ulike aktører som hadde til felles at de alle mente at seksuell omgang mellom menn burde avkriminaliseres. Med drahjelp fra blant andre Arne Kielland, stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, lyktes Friele og DNF-48 med å avskaffe paragrafen i 1972.

Avkriminaliseringen var Frieles første politiske seier, og viste for alvor de politiske og strategiske evnene hun i senere tid ble kjent og beryktet for å besitte. I antologien om paragraf 213 skriver hun for eksempel at DNF-48 ønsker å avkriminalisere homoseksualitet, men at de anerkjenner at homoseksualitet bør forebygges. Ifølge Friele formulerte forbundet seg utelukkende på en slik måte for å gjøre budskapet mer spiselig for majoritetssamfunnet, mens de innad i forbundet forfektet et annet syn.

Ifølge Friele var avkriminaliseringen av seksuell omgang mellom menn en strategisk viktig seier for det videre arbeidet for homofiles rettigheter. I 1977 lyktes Friele og DNF-48 med å få Norsk psykiatrisk forening til å vedta at homoseksualitet ikke lenger skulle regnes som en psykiatrisk diagnose. I 1979 ble homofile formelt likestilt med heterofile i Forsvaret. Tidligere hadde Forsvaret avvist alle homofile som søkte om å tjenestegjøre, fordi det var å regne som en psykiatrisk diagnose. Forsvarsledelsen var dessuten redd for konsekvensene det kunne ha for heterofile soldater å måtte forholde seg til homofile.

Utover på 1970-tallet ble diskrimineringsvern for homofile og lesbiske en viktig sak. Forslaget om å inkludere homofile og lesbiske fikk ikke støtte i Straffelovrådet da saken ble behandlet i 1979. DNF-48 og Friele satset derfor på å overbevise politikerne, og i 1981 vedtok Stortinget å inkludere homofile i den såkalte rasismeparagrafen. Allerede i 1983 tok Friele og DNF-48 paragrafen i bruk, og anmeldte pastor Hans Bratterud for hatefull omtale av homofile i en direktesending på radio. Han skal blant annet ha oppfordret til å fjerne homofile «ifra deres ledende stillinger både i det politiske liv og ellers i samfunnet vårt». Bratterud ble først frikjent i Oslo byrett, men senere funnet skyldig da saken kom opp i Høyesterett. Han ble dømt til 30 dager betinget fengsel.

1970-tallets feministiske og marxistiske strømninger preget også homobevegelsen. Friele ble som generalsekretær i DNF-48 etter hvert uenig med de yngre aktivistene med bakgrunn fra Arbeidernes Kommunistparti (AKP), som forsøkte å gjøre organisasjonen til en del av en større bevegelse mot «monopolkapital og klasseundertrykking». I 1978 tok medlemmer i DNF-48 som var aktive i Sosialistisk Venstreparti initiativ til å stifte Arbeidsgrupper for homofil frigjøring (AHF). Organisasjonen ble allerede på stiftelsesmøtet kuppet av AKP-ere. Senere samme år ble AKP-erne bedt om å ta avstand fra sitt eget partis etter hvert så berømte uttalelse, der de beskrev homofili som et utslag av kapitalisme og borgerskap. AKP-erne i DNF-48 tok side med sitt eget parti, og konflikten endte med kollektiv ekskludering fra DNF-48 av alle medlemmer med tilknytning til AHF.

Friele var som generalsekretær sentral i håndteringen av konflikten, og stridighetene førte til en mangeårig splittelse i den norske homobevegelsen. Friele har blant mange fått ry på seg for å være uforsonlig i konflikt, noe som kom tydelig frem i de interne uenighetene i DNF-48 på 1970-tallet.

I 1979 sto Friele og Wenche Lowzow frem som et par i norsk offentlighet. Dette vakte stor oppstandelse, og endte med at Lowzow etter hvert ikke ble renominert på stortingslisten til Oslo Høyre. I 1982 skulle Friele og Lowzow til USA på invitasjon fra International Gay Association. I den forbindelse måtte de søke om dispensasjon fra amerikanske immigrasjonsmyndigheter, fordi homoseksuelle på den tiden var å regne som «seksuelle avvikere». I ettertid var paret åpne om at Lowzows diplomatpass, som hun hadde i kraft av å være stortingsrepresentant, ble merket med «a sexual deviant» («en seksuell avviker»). Hendelsen ble behørig omtalt som «visumsaken», og Friele og Lowzow benyttet den til å belyse diskriminering og ydmykelse av homofile og lesbiske.

I 1973 vedtok DNF-48 at de skulle kjempe aktivt imot homofil ekteskapslov fordi de mente at ekteskapet var grunnleggende usolidarisk, og diskriminerte enslige og andre som levde utenfor en slik institusjon. Friele delte dette synet, og var gjennom hele 1970-tallet aktiv motstander av ekteskapslignende former for homofile og lesbiske. Hun tok imidlertid til orde for at homofile og lesbiske burde ha rett til stebarnsadopsjon.

På slutten av 1980-tallet begynte yngre aktivister i DNF-48 å arbeide for partnerskapslov. Senere gikk Friele inn for at man skulle arbeide for lovregulering av homofilt og lesbisk samliv, men hun var også i ettertid tydelig på at det er usolidarisk overfor enslige og ugifte å gi privilegier til samliv som organiseres innenfor ekteskapet. Friele valgte å inngå partnerskap sammen med sin mangeårige samboer Wenche Lowzow i 1993, som de første i landet. Paret så imidlertid ingen grunn til å omgjøre partnerskapet til ekteskap i forbindelse med innføringen av kjønnsnøytral ekteskapslov i 2008.

I 1983 måtte homobevegelsen begynne å håndtere aids-krisen, og dette førte til at det politiske arbeidet brått skiftet karakter. Etter hvert oppstod det uenigheter mellom Friele som generalsekretær og det daværende styret om hvordan dette arbeidet skulle organiseres. Hun var blant annet bekymret for at DNF-48 måtte finansiere aids-forebyggende tiltak på bekostning av andre aktiviteter, og mente at myndighetene måtte komme på banen med øremerkede midler til bekjempelse av aids. Friele uttalte i forbindelse med et radiointervju i 1986 at homofile menn måtte tåle å legge om livsstilen sin i forbindelse med aidsepidemien. Dette ble av styret oppfattet som usolidarisk overfor homofile menn. Uenighetene utviklet seg etter hvert til en konflikt mellom Friele som arbeidstaker og styret som arbeidsgiver. Saken endte til slutt med forlik etter flere års forhandlinger, noe som innebar at Friele sluttet i jobben som generalsekretær i 1989.

Etter at Friele gikk av som generalsekretær i 1989 trakk hun og Lowzow seg tilbake på hytta på Haugastøl i Hol kommune. Friele ble statsstipendiat og fortsatte sitt virke som skribent og forfatter. I 1993 ble hun blant annet med i Forum for homofile og lesbiske i Arbeiderpartiet. Friele var siden en markant debattant, og bidro med sine meninger om homopolitikk så vel som andre menneskerettslige saker. Friele hadde en intellektuell stil, resonnerte prinsipielt og ideologisk, og var som skribent retorisk sterk og til tider litterær i stilen.

I boken «De forsvant bare... : fragmenter av homofiles historie» formulerer Friele seg på følgende retoriske vis: «Folk som kaller seg liberalere er allierte med de religiøse brødrene på Geilo. Sosialistiske nymoralister har inngått interessefellesskap med frikirkelige åndemanere, og grupper blant forkjemperne for kvinners frigjøring har gått i taktisk kompaniskap med seksualfiendtlige søstre i Kristelig Folkeparti. Skyld, skam og «korsfest» følger i alliansens kjølvann, der fanatikere brøyter seg vei, grådige etter makt og kontroll».

I et brev til en motdebattant, gjengitt i biografien skrevet av Ola Henmo, argumenterer hun på følgende vis: «Kan De eller noen annen – jeg selv inkludert – måle den kjærlighet andre mennesker føler for hverandre? Kan De måle den heterofile kjærlighet nøyaktig slik at De kan bevise at den er mer verd, mer innholdsfylt, enn den homofile?»

Friele ga ut boka Fangene med rosa trekant – aldri mer? i 1995. Her tar hun opp, som en av de første, tausheten omkring grusomhetene som ble begått mot homofile i Nazi-Tyskland. Hun forklarer bakgrunnen for de tragiske hendelsene og trekker forbindelseslinjer til sexisme, rasisme og homofobi i dagens samfunn. Samme år som boken utkom, feiret hele Norge 50-årsdagen for krigens slutt, flere steder med en såkalt «fredsmarsj», som blant annet skulle minne om krigens ofre. I Oslo ble homofile som ville være med og markere dagen, kastet ut av prosesjonen.

Frieles seksualpolitiske syn lot seg ikke enkelt plassere i et ideologisk landskap. Hun var på mange måter en homoaktivist av sin tid, og la for eksempel til grunn et syn på homoseksualitet som medfødt og uforanderlig. Friele kritiserte yngre aktivister som var inspirert av skeiv teori, fordi dette teoretiske perspektivet i større grad ser på seksualitet som foranderlig over tid.

Samtidig sto Friele i sin tid for en radikal kritikk av ekteskapet. Hun var skeptisk til at homobevegelsen siden 1980-tallet har blitt mindre maktkritiske og mer konformitets- og toleransesøkende. Hun var kritisk til toleranse som antidiskrimineringsstrategi, fordi det impliserer at det er opp til majoriteten å velge om en ønsker å tåle minoriteten. Toleranse innebærer dermed ikke et oppgjør med den underliggende diskrimineringen av ulike samfunnsgrupper. Disse synspunktene vil fortsatt i dag oppfattes som radikale, både innad i homobevegelsen og i samfunnet for øvrig, men vil kunne finne gjenklang hos aktivister som er inspirert av skeiv teori og kritisk samfunnsforskning. Friele forklarte i ettertid at det først og fremst lå politisk-strategiske hensyn til grunn for at homobevegelsen la vekt på at homoseksualitet er medfødt, fordi de regnet med at et slikt syn på fenomenet ville gjøre det lettere å skape sympati og toleranse blant majoritetssamfunnet.

I 2013 donerte Friele sitt private arkiv til Skeivt arkiv ved Universitetet i Bergen, til sammen cirka 15 hyllemeter.

I 2014 truet Friele med å melde seg ut av LLH, som organisasjonen FRI het på den tiden, fordi de hadde invitert daværende likestillingsminister Solveig Horne (FrP) til å åpne Pride i Oslo. Friele mente at det var historieløst å invitere en representant fra et parti som i lang tid hadde kjempet imot viktige homopolitiske saker.

Friele møtte mye motstand som homoaktivist de første tiårene av sitt politiske arbeid. Tildelingen av Fritt Ords pris i 1978 representerte et unntak i så måte. Senere fikk Friele til gjengjeld solid anerkjennelse for sin innsats for homofile og lesbiskes levekår. Hun fikk Homobevegelsens ærespris i 1994, Humanistprisen i 1999 og ble æresmedlem i Arbeiderpartiet i 2008. I 2000 ble hun utnevnt til Ridder av første klasse av Den kongelige norske St. Olavs Orden.

En byste av Friele ble avduket i forbindelse med prideparaden i Oslo i 2005. Den er laget av billedhugger Nina Sundbye og står i Deichmanske bibliotek. Friele sa i 2009 fra seg Fritt Ords pris i protest mot at filosof og samfunnsdebattant Nina Karin Monsen ble tildelt samme pris. Ifølge Friele var årsaken Monsens sjikanerende utsagn om homofile. Friele returnerte prispengene, til sammen 60 000 kroner, og oppfordret Fritt Ord til å gi dem til Redd Barna i stedet. Protesten førte til omfattende debatt.

Kim Friele deltok i utallige radio- og TV-programmer og gjort en banebrytende innsats i rådgivnings- og informasjonsarbeid, særlig rettet mot skoler, helsepersonell og offentlige myndigheter. Med fjerdeplassen i NRKs publikumsavstemning om «Århundrets nordmann» i 2005 – etter kong Olav, Einar Gerhardsen og Erik Bye – er hun i realiteten å betrakte som «Århundrets norske kvinne».

• § 213: Onde eller nødvendighet (redaktør) (1970)
• Kyrkja og dei homofile, i Syn og Segn, sidene 142–154 (1970)
• Homofili (1972)
• Fra undertrykkelse til opprør. Om å være homofil – og være glad for det (1975)
• Homofil frigjøring – Ditt ansvar! (1980)
• De forsvant bare... : Fragmenter av homofiles historie (1985)
• Troll skal temmes, (memoarbok) (1990)
• Fangene med rosa trekant – aldri mer? Et femtiårsminne (1995)

• Paragraf 213
• Homobevegelsen i Norge
• Wenche Lowzow
• FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold

• Arntzen, Jon Gunnar, red. (1995). Med regnbuen som våpen: festskrift til Karen-Christine Friele
• Henmo, Ola (2015). Kampene: Et portrett av Kim Friele
• Johansen, Hanne Marie (2019). Skeive linjer i norsk historie fra norrøn tid til i dag
• Nilsen, Lisbeth (2001). Biografi i Robert Aldrich og Garry Wotherspoon (red.): Who’s Who in Contemporary Gay and Lesbian History, New York
• Nilsen, Lisbeth (2001). Biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave, bind 3