Det er vanlig å dele Grundtvigs teologiske karriere inn i ulike faser, der perioden fram til 1825 preges av en streng luthersk-pietistisk kristendomsforståelse. Etter at Grundtvig ble ordinert i 1810, vendte han seg til historieskrivningen, og oversatte blant annet den danske lærde middelalderhistorikeren Saxo og Snorre Sturlason til dansk. Det omfattende historiske, filosofiske og poetiske forfatterskap han skrev i årene etter 1815, kunne ses som elementer i et omfattende oppgjør med ledende tanker i dansk ånds- og kirkeliv. I 1821 ble Grundtvig sogneprest i Præstø, og året etter kom han til Vor Frelsers Kirke på Christianshavn i København.
I 1823–1824 nådde Grundtvig fram til en avklaring når det gjaldt sitt eget kristendomssyn. Grundtvigs såkalte makeløse oppdagelse gikk ut på at Guds budskap til menneskene ikke først og fremst var å finne i Bibelen, men at det kunne oppleves i det formidlede muntlige budskap som man hører gjennom dåp og nattverd. Grundtvig mente at trosbekjennelsen i dåpen og innstiftelsen av nattverden hadde vært uforandret siden den første kristne menighet, og i dåp og nattverd var den oppstandne Jesus Kristus til stede. Dermed ble også menighetens dåp og nattverd det avgjørende stedet for den kristne.
Kort tid etter dette gjennombruddet offentliggjorde Grundtvig sin kirkelige anskuelse i pamfletten Kirkens Gienmæle, rettet mot teologen og politikeren Henrik Nicolai Clausen (1793–1877) som nettopp hadde utstedt et stort arbeide om kirkeforfatningen. Grundtvig var ikke nådig i sin kritikk, og Clausen fant innholdet i pamfletten krenkende. Han anklaget derfor Grundtvig for injurier, og vant injuriesøksmålet. Grundtvig ble deretter fratatt sitt embete som prest, og måtte livnære seg som skribent i flere år.
I årene 1829–1831 oppholdt Grundtvig seg i England for å studere håndskrifter av engelsk middelalder, og ble samtidig påvirket av moderne engelsk samfunnsliv og industrialismens og liberalismens gjennombrudd. I 1832 kom han også med en ny utgave av ungdomsverket Nordens Mythologi, som første gang hadde blitt utgitt i 1808, og som nå var endret i tråd med dreiningen i Grundtvigs egen virkelighetsforståelse.
I 1830-årene ble en grundtvigiansk bevegelse etter hvert etablert i Danmark, både som en opposisjon innen den danske kirke og i den brede offentligheten i hovedstaden København. I sentrum for den offentlige bevegelsen stod miljøet rundt den unge studenten Frederik Barfod (1811–1839), og under Grundtvigs forelesninger på Borchs kollegium på slutten av 1830-tallet var det ofte så fullt i auditoriet at tilhørerne måtte sitte i midtganger og i trapper. Som kirkelig bevegelse var grundtvigianismen en motvekt til de vekkelsesbevegelsene som hadde vokst fram siden 1820-tallet, og fra omtrent 1860-tallet ble grundtvigianismen en eksponent for den «lyse» kristendomsforståelse, som stod i motsetning til en «mørk» kristendom som kjennetegnet indremisjonen.
På 1830- og 1840-tallet skrev Grundtvig også sine skrifter om skolen. En viktig tanke i Grundtvigs skolesyn var at undervisningen ikke skulle bygge på bøker og død pugging, men på det levende talte ord. Undervisningens innhold skulle være historisk-poetisk, og undervisningens kjerne var møtet mellom elev og lærer.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.