Teater i Laos har for det første tradisjonelle folkelige uttrykksformer som historiefortelling og sosiale interaksjonsformer som tar i bruk teatrale elementer. Deretter kommer tradisjonelle hoffteaterformer som er beslektet med de tradisjonene som finnes i nabolandene Thailand og Kambodsja, og endelig har man moderne folkelige former. Det kan være historiske begivenheter eller fortellinger fra Buddhas tidligere liv som fremføres av sangere med musikalsk ledsagelse. Noen former er knyttet til tempeltradisjoner. Fortellerne og sangerne lærer sitt fag gjennom studier i musikk og poesi. Tradisjonelle hoffteaterformer er basert på fremføringen av dansedramaer, slik de historisk sett også er kjent fra thaiherskernes hoff og Angkor i Kambodsja. Det gjelder blant annet fremføringen av de store religiøse eposene.

På 1700-tallet ble typiske thaiformer som den kvinnelige hoffdansen med masker, lakon fai nai, etterlignet ved flere av de mindre laotiske hoffene. Det ble også fremført skyggespill. Disse tradisjonene ble i 1960-årene oppsummert og videreført ved Den kongelige laotiske balletten i Luang Prabang. Moderne folkelige former har i stor grad bygd på de tradisjonelle, og har utviklet seg i områder av Thailand med stor laotisk befolkning. Likay benytter seg av fargerike kostymer og anvender impulser fra vestlig rockemusikk med gruppesang og historiefortelling, og blir fremført av omreisende grupper og kompanier på omkring 20 medlemmer. Denne formen har fått et mer tradisjonelt uttrykk i Laos enn tilsvarende i Thailand.