Teater i Litauen
Forhistorie
Teater i Litauen begynte med jesuittene i Vilnius. De var tilkalt av ledende katolikker som fryktet at den store lutherske reformasjonen skulle få gjennomslag i det relativt unge katolske landet, som i lang tid var i personalunion med Polen.
Ved universitetet i Vilnius, som de selv hadde grunnlagt på 1500-tallet, arrangerte jesuittene teateroppføringer med et italiensk repertoar. De arrangerte også utendørs opptog i beste renessansestil. Jesuittenes skoleteater gjorde Litauen kjent med det europeiske teater, og sammen med musikken utgjorde teaterkulturen etter hvert et viktig element i litauisk kulturbevissthet.
1700–1800-tallet
De første profesjonelle teaterfremføringene var ved omreisende engelske teaterkompanier, og på 1700- og 1800-tallet oppstod privatteatre drevet av aristokratiet på forskjellige slott rundt om i storhertugdømmet Litauen. Språket som ble brukt, var imidlertid oftere polsk enn litauisk.
Det første stadsteatret i Vilnius ble åpnet i 1785 med oppføringer av både Molière, Shakespeare og Schiller. Små teatre eksisterte også i provinsen. Med napoleonskrigene sluttet mye av denne virksomheten, og under det russiske tsarregimet ble det innført streng sensur.
En langsom oppvåkning av en litauisk nasjonalbevissthet knyttet til litauisk språk var i gang utover 1800-tallet, men på grunn av de sterke russifiseringsbestrebelsene kom det ikke noe særlig fart i arbeidet med å etablere et litauisk nasjonalteater. Da var det heller de litauiske emigrantene i Nord-Amerika som fremførte et litauisk-språklig teater. Et litauisk teaterkompani ble etablert i Chicago i 1892, og et tilsvarende ble senere etablert i New York.
1900-tallet
I Øst-Europa var det også flere litauiske bosetninger, og flere steder ble det arrangert teateroppføringer på litauisk på begynnelsen 1900-tallet. Også litauiske gjestearbeidere i de russiske storbyene St. Petersburg og Moskva gjorde det samme. Inspirert av dette utviklet det seg i selve Litauen sammenslutninger av skuespillere som la grunnlaget for de første litauisk-språklige kompaniene etter at sensurgrepet slappet litt av henimot første verdenskrig. Dette førte til en ny generasjon dramatikere som skrev på litauisk.
Profesjonelt litauisk-språklig teater
Det profesjonelle litauisk-språklige teateret ble etablert før første verdenskrig gjennom sammenslutninger av skuespillere. Utviklingen innen musikklivet foregikk på lignende måte, og kreftene ble gjerne forent for å nå det samme målet. Store folkefester ble arrangert, og en lang rekke skuespill ble oversatt til litauisk. Forbundet av litauiske skuespillere i Vilnius fra 1909 dannet grunnlaget for etableringen av et nasjonalteater, og utgav tidsskriftet Teatras. Såkalte «Flyvende teatre» turnerte over hele landet.
Første verdenskrig virket imidlertid ødeleggende på kulturlivet i Litauen, og en av årsakene var at hovedstaden Vilnius tilfalt Polen i 1919. I 1940 ble Vilnius igjen en del av Litauen, gjenopptok sine hovedstadsfunksjoner og ble sete for Det litauiske dramatiske teater. Det var sterkt influert av Moskva kunstnerteater og Stanislavskij-metoden. Her ble det oppført stykker av dramatikere som Petras Cvirka og andre. Fast operadrift ble etablert både i Vilnius og Kaunas.
Selvstendighet
I 1991 erklærte Litauen seg selvstendig, løst fra Sovjetunionen, og den andre selvstendige republikken ble etablert. Den mest markante regissøren i perioden både før og etter selvstendigheten er Eimuntas Nekrosius (1952–2018). Han utdannet seg i Moskva og kom til å gjøre flere betydningsfulle Tsjekhov-oppsetninger i en svært teatral og stilisert stil. Etter frigjøringen representerte han på mange måter Litauens teatrale profil.
Gytis Padegimas, (1952–) er en annen sentral litauisk regissør og teaterleder. Han har også arbeidet i Norge i forbindelse med at det ble etablert en samarbeidsavtale mellom Rogaland Teater og Kaunas dramatiske teater.
2000-tallet
Ved siden av Nekrosius har Oskaras Koršunovas (1969–) vært blant de mest toneangivende regissørene i Litauen, også han med en stor internasjonal karriere. Han drev sitt eget teater i Vilnius, OKT, som han startet i 1999. Han er særlig kjent for sin oppsetning av Shakespeares Hamleti 2008, og han har gjort flere oppsetninger i Norge, hvor han flere ganger har vært nominert til Heddaprisen.
Rimas Tuminas (1952–2024) var fra 2007 leder for Vakthangov-teatret i Moskva, hvor han gjorde en legendarisk Onkel Vanja-oppsetning som ble spilt i 2010 og senere, og som bidro til å gjøre Vakthangov-teatret til det mest besøkte i Moskva. Etter Russlands fullskala invasjon i Ukraina flyttet han imidlertid hjem til Litauen.
Av den generasjonen som fikk sin regiutdannelse ved Teaterakademiet i Vilnius, må nevnes Gintaras Varnas (1961–). Han gjorde noen av sine mest bemerkelsesverdige oppsetninger på Kaunas Drama Teater, som Henrik Ibsens Hedda Gableri 1998 og Dostojevskjs Forbrytelse og straffi 2004. Etter en periode som teatersjef ved Kaunas Drama Teater har han siden 2007 drevet sitt eget teater i Vilnius.
Noen yngre regissører som kan nevnes er Arturas Areima (1982–) og Krilas Glusajevas (1984–). Areimas har startet sitt eget teater, Arturas Areima-teatret, som har mottatt en rekke priser, mens Glusajevas driver improvisasjonsteatret Kitas Kampas i Vilnius, som er inspirert av ideene til Keith Johnstone.
En viktig dramatiker og regissør er Marius Ivaskevicius (1973–), som i tillegg til å ha skrevet skuespillet Izraiditie (Den utviste), også har skrevet den parodiske grotesken Madagaskaras (2004), om det geopolitiske tomrommet som man kan flytte en helt befolkningsgruppe til.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.