Eides farsslekt har sine røtter i Tørvikbygd i Hardanger. Etter examen artium i 1953 tok Eide befalsskolen i 1954 og Krigsskolen i 1957. Senere gjennomgikk han Hærens stabsskole (1968), Führungsakademie der Bundeswehr (1970–1972) og NATO Defense College i Roma (1983). Han hadde også studieopphold i utlandet, blant annet ved forsvarshøyskoler i Hamburg og Monterey (USA).

Eides første tjenestetid varierte mellom skole-, stabs- og kommandostillinger i Hæren. Han ble oberst II og sjef for organisasjonsavdelingen i Hærstaben i 1980, oberst I og stabssjef i Hærstaben i 1983 og generalmajor og sjef for Distriktskommando Vestlandet i 1985. I 1986 ble han generalløytnant og øverstkommanderende i Nord-Norge. I august året etter ble han utnevnt til general og forsvarssjef, en stilling han hadde til september 1989.

Eide overtok deretter den høyeste militære stilling i NATO, som formann i NATOs militærkomité. Dette var andre gang Norge hadde denne posisjonen, og Eide satt fra 1989 til januar 1993. I en periode med dramatiske omveltninger i det europeiske sikkerhetspolitiske landskap, ledet han NATOs militære omstillingsprosess, blant annet utarbeidelsen av alliansens strategiske konsept (vedtatt i november 1991). Han arbeidet også med ny styrkestruktur og med en justert kommandostruktur.

I denne perioden ble også det militære samarbeidet med Warszawapakten som nye «partnere» i Sentral- og Øst-Europa innledet, det som i 1994 ble samlet under «Partnerskap for fred»-begrepet. I den forbindelse ledet Eide i november 1990 den første militære NATO-delegasjonen til Moskva, og deretter tilsvarende delegasjoner til alle tidligere Warszawapakt-land. I 1992 ledet han det første samarbeidsmøte i militærkomiteen på forsvarssjef-nivå. For landene i den tidligere Warszawapakten var det et ekstra poeng at NATOs militære side i denne perioden ble ledet av en person fra et av alliansens minste land.

Etter at Eides militære tjeneste var avsluttet i 1993, påtok han seg en del oppdrag i diverse krisehåndterings- og fredsprosesser. Fra juni 1993 til januar 1994 var han spesialrådgiver for FNs forhandler i det tidligere Jugoslavia, Thorvald Stoltenberg, og stedfortredende spesialrepresentant for FNs generalsekretær for alle FN-operasjoner i dette området.

I 1994 var Eide på oppdrag for Utenriksdepartementet i Guatemala og deltok i fredsprosessen der. Hovedoppgaven var å motivere de lokale militære ledere til å støtte fredsprosessen. I 1994–1995 arbeidet han som uavhengig strategisk-industriell rådgiver og var også engasjert i sikkerhetspolitisk forskning. På vegne av den europeiske sikkerhetsorganisasjonen OSSE og som personlig representant for formannen ledet Eide – med ambassadørtittel – fra januar 1996 til slutten av 1997 arbeidet med rustningskontroll i det tidligere Jugoslavia i forbindelse med fredsavtalen av 1995 (Dayton-avtalen).

Nedrustningsavtalen som Eide forhandlet frem mellom Jugoslavia, Kroatia og de tre partene i Bosnia-Hercegovina, var spesiell: Det var første gang det ble forsøkt med slike forhandlinger som en del av en fredsprosess direkte etter at kamphandlingene var avsluttet, og det var den eneste avtale partene inngikk «frivillig» og som de selv hadde ansvaret for å gjennomføre. Det var også den eneste avtalen i Dayton-oppfølgingen som direkte involverte Kroatia og Jugoslavia.

I 1998 ble Eide utnevnt til Norges ambassadør i Damaskus og Beirut. Han skrev en rekke artikler og mindre skrifter om forsvars- og sikkerhetspolitiske spørsmål. Han ble utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden i 1987 og har en rekke utenlandske ordener.

• Norsk forsvarshistorie
• Jugoslavias historie
• Bosniakrigen
• diplomati

• Moland, Arnfinn: Norsk biografisk leksikon 2
• Sunde, H. I.: «Presidenten har ordet», i Norges Forsvar nr. 3/1998