Absolutt musikk er et musikksyn som hevder at musikk først og fremst består av et spill mellom toner, former og rytmiske bevegelser. Mellom disse musikalske kreftene oppstår det forventninger som utløses i musikalske opplevelser.

Ifølge dette musikksynet skal musikk ikke referere til noe utenfor seg selv, slik som politikk, ideer eller religion. Meningen med musikk skal ikke avledes fra hva den kan assosieres med, eller de følelser som oppstår i lytteren. Musikken skal være autonom, heter det, den innebærer en særlig form for erkjennelse. Dette musikksynet omtales også som musikalsk formalisme.

Tilhengerne av absolutt musikk argumenterer mot et referensialistisk musikksyn. Referensialistene hevder at musikken får sin mening og verdi gjennom at den refererer til noe utenfor seg selv, til de assosiasjoner, tanker og følelser som oppstår i lytteren. Dette blir langt på vei demonstrert gjennom programmusikk. Her forsøker komponister å tegne et bilde av natur, følelsesmessige tilstander eller handlinger gjennom musikken.

I et forsøk på å skape bro mellom ulike musikksyn er det pekt på at det gjennom de forventninger som musikken skaper, oppstår det følelser hos lytteren. Dette musikksynet kalles absolutt ekspresjonisme og ivaretar både musikkens rolle med hensyn til estetisk opplevelser, samtidig som det gis plass til at de følelser som oppstår også er viktig for musikkopplevelsen.