arbeiderbolig

Arbeiderbolig på Rjukan. I 1919 disponerte Hydro 1142 leiligheter, hvorav cirka 1000 var arbeiderboliger.

Hydro: Arbeiderboliger på Rjukan, omkring 1910.

Av Severin Worm-Petersen/Norsk Teknisk Museum.

Lisens:

Arbeiderboligene var som regel små, med ett eller to rom og kjøkken, nøkternt utstyrt og trangbodde. Bildet er fra en arbeiderbolig på Rodeløkka, og er tatt av Nanna Broch, som er kjent for å ha fotografert og dokumentert bolignøden i arbeiderstrøkene i Oslo i mellomkrigstiden.

Foto fra arbeiderbolig på Rodeløkka, ca. 1930

Av Nanna Broch/Digitalt museum.

Lisens: CC BY SA 4.0

Arbeiderbolig er en bolig som en bedrift eier for å huse sine arbeidere. I dagligtale omtaler mange også vanlige boliger som arbeidere har råd til å bo i som arbeiderboliger. Arbeiderboliger ble vanlig i Norge fra 1850-tallet, da industrialiseringen skjøt fart.

Faktaboks

Også kjent som: arbeiderleilighet

Arbeiderboligene var permanente boligbygg som ble plassert nær arbeidsplassen. De hadde som regel lav standard. De var små, med ett eller to rom og kjøkken, nøkternt utstyrt og trangbodde. Husleia var lav, og kunne også være en del av lønna. Boligen fulgte jobben, og den som sluttet, eller ble arbeidsledig, måtte normalt ta med familien og flytte fra boligen. Det samme gjaldt ofte barn og ungdom når de kom i konfirmasjonsalderen og ble regnet som arbeidsføre.

Kjente arbeiderboliger er dem som ble bygget i tilknytning til jernverket på Eidsfoss i Vestfold, boliger tilknyttet Næs Jernverk ved Arendal, Norsk Hydros bebyggelse på Rjukan og Notodden, og utbyggingen av boliger i Mo i Rana etter 2. verdenskrig i Jernverkets regi.

Historie

Freia arbeiderboliger, Hasle i Oslo

Oslo museum.

Lisens: CC BY SA 3.0

I Norge ble det bygd arbeiderboliger i tilknytning til spinnerier, gruver, glass- og jernverk under den tidlige industrialiseringen fra andre halvdel av 1600-tallet. I mer industrialiserte land, som England, skjedde det samme i mye større omfang. Dårlige sanitære forhold kunne bidra til at sykdom raskt kunne spre seg i disse nye slumområdene.

Tanken om å sikre arbeiderklassen bedre og tryggere boforhold kom for alvor på dagsordenen etter opptøyer rundt i Europa i 1848 (se februarrevolusjonen). Frykt for opprør og uro i arbeiderklassen gjorde at man ønsket å sikre skikkelige boforhold for arbeiderne.

Fra 1850-tallet skjøt industriutviklingen fart i Norge. En rekke byer vokste kraftig og trangboddheten økte. Nye boligbygg for arbeiderklassen ble i stor grad bygd av privatpersoner for utleie. De var som oftest uten tilknytting til verksteder og industri. Trangboddhet, dårlige hygieniske forhold og hyppige epidemier preget disse områdene. I 1845 utga Henrik Wergeland bladet For arbeiderklassen som skildret de elendige boligforholdene i byen.

Etter hvert fikk man en ny kategori arbeiderboliger, som skulle være sunnere og rimeligere: noen ble finansiert av lokale myndigheter, andre av fond, veldedige organisasjoner eller private. Eksempler på denne nye boligbyggingen er Sagveien 8 i Oslo (1848), Maridalsveien 73 i Oslo (cirka 1853) og Sverres gate 8 i Trondheim (1858).

Senere eksempler på norske arbeiderboliger er Norsk Hydros bebyggelse på Rjukan og Notodden, og utbyggingen av boliger i Mo i Rana etter 2. verdenskrig i Jernverkets regi.

Blir et offentlig ansvar

Rundt år 1900 utviklet spørsmålet om boligbygging for vanlige folk seg til et spørsmål om boligpolitikk og et offentlig ansvar. Fra tiden rundt første verdenskrig kan vi snakke om en gryende sosial boligbygging med eksempler som Ullevål hageby i Oslo. Hagebyen ble etablert av Oslo kommune i perioden 1915–1922 og deretter overdratt til et hagebyselskap. Ullevål hageby fikk imidlertid ikke den tiltenkte funksjonen, da prisene gjorde den til et middelklassestrøk.

I de neste årene oppførte Oslo kommune en rekke boligområder med leiegårder for folk med middels eller lavere inntekt. Blant disse er Torshovkomplekset mest kjent. Bergen kommune reiste på samme tid Rothaugkomplekset (1914), mens Lillegården hageby i Trondheim ble ferdigstilt i 1917. Forskjellen mellom disse boligene og arbeiderboligene er eierforholdet. Sosial boligbygging kan gjøres i offentlig regi, av allmennyttige og ideelle foreninger, eller i regi av boligbyggelag, uten noen kobling til arbeidsplass eller ansettelseforhold.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Per Sæther: Bullgarien, Vestad, Elverum. Den ideelle arbeiderbolig, «Byggekunst» 1977 ss. 186-87;
Jørgen Sestoft: Arbejdets bygninger, København 1979;
Tore Brantenberg: Norske arbeiderboliger 1. Øvre Verket, Ulefoss, «Byggekunst» 1979 ss. 8-11;
Knut Einar Larsen: Norske arbeiderboliger 2. arbeiderboligen på Kalv-skinnet i Trondheim, «Byggekunst» 1979 ss. 94-95;
Per Sæther: Arbeiderboliger. Hustyper og boligforhold ved verks- og industrisamfunn, «Byggekunst» 1979 ss. 96-99;
Sven Erik Svendsen: Norske arbeiderboliger 3. Øvre og Nedre gate – Gamle Berger, «Byggekunst» 1979 ss. 308-09;
Knut Einar Larsen: Norske arbeiderboliger 4. «La’mo’n» i Trondheim – en arbeiderforstad fra 1870-åra, «Byggekunst» 1979 ss. 382-85;
Stig Andersen: Norske arbeiderborliger 5. «Sing-Sing» – storgårdskvartalet på Rjukan, «Byggekunst» 1980 ss. 3636-38;
Ursula Larsson: Landshövdingehusens Göteborg, Stockholm 1979, anmeldt av Tore Brantenberg: Gøteborgs arbeiderboliger, «Byggekunst» 1980 s. 167;
Peter Butenschøn: Norske arbeiderboliger 6. Frysja i Oslo, «Byggekunst» 1980 ss. 274-76;
Bergny Nordbø, Nina Pettersen og Anne-Ruth Sørensen: Norske arbeiderboliger 7. «Boligen» i Henrik Wergelandsgt. 35 på Stølen i Bergen, «Byggekunst» 1981 ss. 250-53;
Kari Hoel Malmstrøm: Fabrikk og bolig ved Akerselva. Et industrimiljø på 1800-tallet, Oslo 1982, anmeldt av Tore Brantenberg: Arbeidets hus, «Byggekunst» 1982 s. 299;
Oversikt i Pål Henry Engh og Arne Gunnarsjaa: Oslo. En arkitekturguide, Oslo 1984 s. 242;
Sten Gromark: Fängslande Arkitektur, Göteborg og Stockholm 1987;
Bjørn Ivar Berg: Sakkerhusene til Sølvverket – og G. A. Bull, Fortidsminneforeningens årbok 1994 ss. 109-28;
Tore Brantenberg: Sosial boligbygging i Norge 1740–1990, Oslo 1996, isbn 82-417-0638-3
Sosial boligbygging i Europa 1335–1985. Fra slaveby til haveby – europeiske arbeiderboliger i et arkitektonisk perspektiv, Oslo 1996.
Arbeidernes leksikon, b. 1, 1932, 173-83

Kommentarer (2)

27. oktober 2020 skrev Jan Holm

Hei. Bør ikke Lille Tøyen Hageby, gråbeingårdene i Kristiania og noen av de gamle gruvesamfunnene nevnes i denne artikkelen? Hilsen Jan

31. mai 2021 svarte Guro Djupvik

Hei, Jan.
Artikkelen er av begrenset omfang, og da blir eksemplene deretter. Vi tar med innspillet dersom artikkelen skal utvides noe, takk for engasjementet, som alltid. :)
Beste hilsen fra Guro

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Boliger og bolighistorie

Ketil Moe

Arkitekt