Som fotografisk plate ble det benyttet en forsølvet kobberplate behandlet med jod og bromiddamper, slik at det dannet seg en følsom hinne av sølv, jod og brom. Daguerre oppdaget at fremkallingen ble påvirket hvis platen etter eksponering ble utsatt for kvikksølvdamp, som setter seg av som et amalgam av sølv og kvikksølv. Ueksponert jod og bromid blir fjernet med kaliumcyanid og bildet tonet.

Den franske stat hadde overtatt rettighetene og gjorde daguerreotypi til allemannseie, selv om Daguerre tok ut patent i andre land, blant annet i England. Prosessen spredte seg raskt ut over hele verden, og reisende fotografer kunne dokumentere berømte monumenter, som pyramidene i Egypt. Eksponeringstiden var i begynnelsen svært lang, ofte opp mot én time, hvilket gjorde metoden ubrukelig til å fotografere bevegelige motiver. Bedre kameraer og objektiver med høyere lysstyrke gjorde daguerreotypien mer brukervennlig – blant annet lanserte østerrikeren Friedrich Voigtländer (1812–1878) sitt kamera i 1841.

På 1850-tallet overtok kollodiumprosessen, først og fremst fordi den var betydelig raskere å arbeide med, dernest fordi den ikke var patentbelagt noe sted.

I Norge virket den danskfødte Hans Thøger Winther som bokhandler, boktrykker og fotografipioner, og det er særlig pionerarbeidet innenfor fotokunst han er kjent for i ettertiden. Selv om han utviklet flere metoder til fotografisk gjengivelse, var det daguerreotypi og kalotypi som ble grunnlaget for den videre utviklingen.

Norges trolig eldste fotografi er et portrett som befinner seg på Telemark Museum i Skien og er en daguerreotypi tatt av engelskmannen Richard Beard (1801–1885), sannsynligvis i 1841. At bildet fortsatt er bevart, viser at daguerreotypi har svært god holdbarhet.

• fotografi
• Hans Thøger Winther