Huden er gråbrun og glatt, men kan se grønn ut når det vokser alger på den. Dugongen har tykke hår som er følsomme for berøring på kroppen og særlig rundt munnen. Dette hjelper dugongen til å finne frem, og å finne mat i grumsete vann. Øynene er små og synet dårlig. Neseborene sitter på toppen av hodet og gjør det lett å puste i overflaten. De lukkes under vann. Hørselen er god selv om ørene ikke synes på utsiden.

Munnen er plassert på undersiden av hodet og er omgitt av tykke, splittede lepper som dugongen bruker når den leter etter sjøgress. Underkjeven er forskjøvet og de fleste av tennene er redusert. Hjørnetennene i overkjeven er forstørret og kan hos eldre hanner se ut som små støttenner.

Den globale bestanden er regnet som sårbar av verdens naturvernunion (IUCN), men vurderingen er ikke oppdatert siden 2015. Den gjenværende bestanden tilknyttet de japanske Ryukyuøyene ble vurdert som kritisk truet i 2019. I 2022 ble den østafrikanske bestanden vurdert som kritisk truet da det kun finnes noen få individer igjen ved en øygruppe utenfor Mosambik. Samme år ble bestanden ved Ny-Caledonia i Stillehavet regnet som truet.

Dugonger utsettes for ulike trusler i de forskjellige delene av utbredelsesområdet. Den største trusselen er ulovlig jakt. Nedgang i fiskebestander som skyldes storskala kommersielt fiske har ført til økt fattigdom og matmangel mange steder. Det har igjen forårsaket mer ulovlig jakt på dugonger for kjøtt.

En annen viktig trussel er at dugonger setter seg fast i fangstredskaper og i garn som brukes til å holde haier unna strender. Et stort antall drepes eller skades også av båter.

Sjøgresset som dugonger er avhengig av for å overleve, er utsatt for forurensning og forsvinner ved utbygging av kystområder. Dugongene blir også direkte påvirket av forurensning, både kjemisk og i form av lyd. Klimaendringer er anslått å forsterke mange av truslene mot dugonger, og å føre til mer ekstremvær som i seg selv er en trussel.