I Det nye testamentet er fortapelse et uttrykk som betegner de ugudeliges endelige skjebne. Det brukes blant annet i Matteusevangeliet (7,13), Filipperbrevet (3,19), Hebreerbrevet (10,39) og andre Petersbrev (3,7).

I kristendommen forstås fortapelsen på ulike måter: som undergang, tilintetgjørelse, eller en varig pine. Hovedsaken er at fortapelse betegner Guds straff og dom, som innebærer evig atskillelse fra Gud med tap av alt ekte liv.

Samtidig brukes fortapelse om menneskehetens tilstand i dens motsetning til Gud: uvitenhet om Guds vilje, fangenskap under synd, sykdom og nød (Lukasevangeliet 15 og 19,10; Matteusevangeliet 15,25; Johannesevangeliet 10,1 ff.). Ifølge kapittel 3, vers 16 i Johannesevangeliet kom Jesus Kristus for å frelse menneskene fra fortapelse.