germanske språk

Faktaboks

Uttale: germanske språk

Germanske språk er en gruppe indoeuropeiske språk som fra gammelt av har vært talt i Sentral-Europa, Skandinavia og Island.

De germanske språkene deles tradisjonelt i tre hovedgrupper:

nordgermansk i Skandinavia og Island,
vestgermansk (av og til også kalt sørgermansk), som omfatter de moderne språkene tysk, nederlandsk, frisisk og engelsk og deres historiske forstadier,
den utdødde gruppen østgermansk, som bestod av gotisk og språkene og dialektene til burgundere, vandaler, gepider og heruler

Ved å sammenligne de eldste kjente språklige minnesmerkene fra de forskjellige overleverte germanske språk kan man føre disse språkene tilbake til en form som i alminnelighet kalles urgermansk.

Den tidligste geografiske situasjon er sterkt preget av stamme- og folkevandringer. Goterne vandret i sørøstlig retning på 100-tallet og vestover på 400-tallet etter vår tidsregning, men krimgotisk, talt av en gjenværende gruppe, overlevde ved Svartehavet inntil cirka 1600. Burgundere og vandaler drog mot sør og vest i Europa. Anglere og saksere utvandret til England. De tyske frankerne kan antas å ha bosatt seg så langt vest som ved Loire. Romanisering førte til at de østgermanske språkene i Sørvest-Europa døde ut, og at vestgermansken i det nåværende Frankrike ble trengt tilbake mot øst til det nåværende Alsace, hvor tyske dialekter stadig tales av 1–2 millioner mennesker.

Språklige særtrekk

De eldste germanske språkene er kjennetegnet ved en rekke særlige trekk og utviklinger i forhold til de andre indoeuropeiske språkene.

Lydendringer

De har gjennomgått en gjennomgripende forandring av det indoeuropeiske konsonantsystemet (den første germanske lydforskyvning), og de har fått trykkaksent på første stavelse.

Grammatikkendringer

Det grammatiske formverket er redusert og forenklet, blant annet ved at tempussystemet er redusert til de to kategorier presens og preteritum.

Den indoeuropeiske avlyden (vokalveksling) spiller imidlertid en stor rolle, særlig ved de såkalte sterke verbs tidsformer og partisipper (slik som moderne norsk finne – fant – funnet). Også det såkalte svake preteritum (tilsvarende moderne norske fortidsformer på -te, -de, -et og så videre) er en karakteristisk nyutvikling som mange antar er utviklet fra en konstruksjon med et verbalsubstantiv og et verb med betydningen «gjøre», og utviklingen av to forskjellige former for adjektivbøyning (sterk og svak). Begge disse trekkene har paralleller i baltiske språk, det siste også i slaviske språk.

Ordforråd

Ordforrådet omfatter påfallende mange elementer (anslagsvis 30 prosent) som ikke gjenfinnes i andre indoeuropeiske språk. I århundrene før Kristus ble germansk noe påvirket av keltisk, i romertiden og senere av latin og romanske språk, særlig fransk.

Moderne germanske språk

Tysk er offisielt språk og majoritetsspråk i Tyskland, Østerrike, deler av Sveits og deler av Italia (mørkeblått). Tysk er offisielt språk, men ikke majoritetsspråk i områdene i lyseblått. Tysk er anerkjent som et minoritetsspråk i de grønne områdene. I det oransje området (Alsace) er tysk brukt av en større minoritet, uten at det er et offisielt anerkjent språk.

Tysk som offisielt språk i Europa

Av Erik Bolstad/37ophiuchi.

Lisens: CC BY SA 3.0

De moderne germanske skriftspråkene (nasjonalspråk) er med omtrentlig angivelse av antall morsmålstalende:

tysk (rundt 94 millioner)
nederlandsk (rundt 20 millioner)
moderne vestfrisisk (inntil 500 000 i det nordlige Nederland)
engelsk (inntil 400 millioner)
dansk (rundt 5,1 millioner)
svensk (rundt 8,5 millioner)
norsk (rundt 4,2 millioner)
færøysk (rundt 47 000)
islandsk (rundt 260 000)
afrikaans (rundt 6 millioner)
jiddisk (1–3 millioner)

I Luxembourg er dessuten letzebuergesch et offisielt språk utviklet på grunnlag av moselfrankisk dialekt (rundt 360 000), og i USA finnes en egen form for opprinnelig dialektbasert emigranttysk kalt Pennsylvania-tysk (rundt 300 000).

De moderne germanske språkene har delvis utviklet seg i forskjellig retning. Moderne nyhøytysk standardspråk står i en særstilling ved å ha fire kasus (nominativ, akkusativ, dativ, genitiv) både ved pronomener og substantiver. De har dessuten verbal sluttfeltstruktur (partisipper og infinitiver sist i hovedsetninger, det samlede verbalet sist i leddsetninger). Nabospråkene nederlandsk og vestfrisisk har verbale sluttfelt, men ved siden av den rent attributive s-genitiven bare rester av kasusbøyning ved pronomener. En tilsvarende reduksjon av kasussystemet foreligger i engelsk og de skandinaviske språkene, som har setningsinterne verbaler både i hoved- og leddsetninger. Islandsk og færøysk har setningsinternt verbal i kombinasjon med bibehold av kasusbøyning både ved substantiver og pronomener. Islandsk har de samme kasusene som tysk, mens det bare er rester tilbake av genitiv i færøysk. Typisk for alle språkene er utviklingen av en lang rekke perifrastiske (analytiske) verbkonstruksjoner.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Vi mangler fagansvarlig for Germansk

Vil du bli fagansvarlig? Ta kontakt