Nokre typiske gotiske romanar som kan trekkjast fram, er Matthew Lewis' Ambrosio, or, The Monk (1796), Ann Radcliffes The Mysteries of Udolpho (1794) og The Italian (1797), William Godwins Caleb Williams (1794), Mary Shelleys Frankenstein (1818) og Charles Maturins Melmoth the Wanderer (1820).

Særleg var Ann Radcliffe ein populær forfattar av gotiske romansar, og det er også henne Jane Austen parodierer i Northanger Abbey (1817).

Felles for dei fleste gotiske romanane er vekta på det overnaturlege, fantastiske og makabre, og framstillinga av ei fargerik, kaotisk verd der unntaksmennesket står i sentrum for svært dramatiske storhendingar. Personane bevegar seg ofte inn i draum, fantasi og også sinnssjukdom. Handlinga går ikkje sjeldan føre seg i ei fjern fortid eller fjerne himmelstrok.

Slik står Sir Walter Scotts historiske skildringar i gjeld til den gotiske romanen, men det er også tydelege spor av gotiske stiltrekk i til dømes Charles Dickens Ei juleforteljing (A Christmas Carol, 1843) og Emily Brontës Stormfulle høgder (Wuthering Heights, 1847). Robert Louis Stevensons Dr Jekyll og Mr Hyde (1886), og Oscar Wildes Portrettet av Dorian Gray (1891) har begge utprega gotisk motiv og plott, for ikkje å gløyme Bram Stokers vampyr-roman Dracula (1897).

Interessa for det irrasjonelle ved den menneskelege psyken føregrip sider ved den psykologiske romanen slik denne kom til å utvikle seg.

• Storbritannias litteratur
• litteraturhistorie
• litteratur