Gresskar er en slekt i gresskarfamilien med 15 arter.

Dette er sterkt grenete planter med håndlappede blad og grenete slyngtråder. Blomstene er store og gule, og fruktene kan bli meget store og av ulike former. De sortene som dyrkes i Norge, hører til artene mandelgresskar eller kjempegresskar eller krysninger mellom dem.

Mandelgresskar, med det latinske navnet Cucurbita pepo, brukes blant annet til sylting. Grønnsaken vi i Norge kaller squash, tilhører oftest denne arten. Mandelgresskar kan ha merkelig formete og fargete frukter som brukes i dekorasjoner, da under navnet pyntegresskar. Varianten spagettigresskar har fruktkjøtt som deler seg i spagettilignende tråder ved koking.

Kjempegresskar, med det latinske navnet Cucurbita maxima, er runde, ofte med litt flattrykt topp og bunn, og kan bli svært store. De veier rundt 5 kilo, men det arrangeres gjerne konkurranser blant dyrkere som kårer det største kjempegresskaret. Vekt på opptil 500 kilo er registrert. Uthult skall av kjempegresskar er en velkjent halloween-dekorasjon.

Det pæreformede muskatgresskaret, med det latinske navnet Cucurbita moschata, dyrkes ikke i Norge, men er viktig i Mellom-Amerika.

De oljeholdige gresskarfrøene er næringsrike og spises i enkelte land, gjerne tørket og ristet. Det kan også utvinnes en god matolje av frøene. Næringsinnholdet i fruktkjøttet er lavt, omtrent som i agurk, men med et relativt høyt innhold av β-karoten (3100 μg/100 gram). Fruktkjøttet brukes syltet, kokt eller stekt.

Gresskar er påvist dyrket 2000 år før vår tid i Sør-Amerika, hvor de etter alt å dømme har hatt sin opprinnelse. I 1542 er gresskardyrking omtalt i Europa. I Norge spiller gresskar svært liten rolle som salgskultur. Gresskar krever en varm og lang sommer og rikelig tilgang på næring og vann. De tåler ikke frost.