Gress dyrkes som en flerårig kultur (eng) og det tas mer enn en høsting i løpet av vekstsesongen. For 50-100 år siden dominerte høy som konserveringsmetode. Da ble førsteslåtten tatt flere uker senere enn nå. Førsteslåtten ga hovedparten av avlingen, mens det som kom opp igjen fikk betegnelsen hå. Oftest ble det ikke tatt flere enn to slåtter: hovedslåtten som gikk til høy og en slått av gjenveksten (håslått) som gjerne gikk til silo, eller at gjenveksten ble brukt som beite (håbeite).

Ordet hå er mindre brukt i dag enn tidligere. Særlig gjelder dette på gårder med melkeproduksjon og endringer som over tid har skjedd i fôrproduksjonen. Nå dominerer ensilering som konserveringsmetode. Høy har underordnet betydning. Gras til ensilering, og særlig dersom det skal til høyproduktive melkekyr, må ha en bra fôrverdi. For å oppnå dette høstes graset på et tidlig utviklingsstadium, og det tas ofte minst tre slåtter i løpet av en vekstsesong. I et slikt system omtales engveksten som første, andre, tredje og eventuelt en fjerde slått. Betegnelsen håslått eller håbeite anvendes derimot oftere på gårder med sau eller geit. Her vil det være mer aktuelt å ha mer høy som vinterfôr, og enga anvendes ofte som vår- og høstbeite før- og etter at dyrene kommer fra sommerbeite i fjell og annen utmark.

• beite
• høy
• slått