Historisk empati er ferdigheten til å se verden fra perspektivet til et menneske som levde i en annen tid. For å kunne gjøre dette er det nødvendig å skaffe seg kunnskap om og forståelse for hvordan mennesker forsto seg selv, hverandre og verden rundt seg da de levde. Det samme gjelder den materielle verden de levde i, alt fra naturomgivelser til klærne de hadde tilgjengelig til teknologien de brukte, både i det daglige og i spesielle sammenhenger.

Dersom det er et bestemt menneske, en historisk aktør, man forsøker å ha historisk empati med, så er det viktig å finne ut så mye som mulig om dette ene mennesket og de sammenhengene det var en del av. Grunnen er at dette ene mennesket hadde sine erfaringer, perspektiver og forutsetninger som det forsto verden utfra, ofte omtalt som å være historisk situert i historievitenskapelig litteratur.

Et klassisk eksempel hentet fra R. G. Collingwood, en av historiefilosofene og -didaktikerne som har fremmet denne måten å tenke historisk på, er generalen Cæsar og avgjørelsen om at den romerske hæren han styrte skulle krysse elven Rubicon. En menig soldat i hæren ville oppfattet timene da avgjørelsen skulle tas på en helt annen måte enn Cæsar fordi vedkommende var i en annen situasjon.

Historisk empati betyr ikke å ha sympati med den historiske aktøren én ser på. Empati og sympati er ikke det samme. Empati er å forsøke å forstå hvordan det andre mennesket oppfatter ting, og det kan inkludere hvordan det følte seg i en bestemt situasjon. Men, det betyr ikke å «føle med», altså ha sympati for det menneske én studerer.

Å oppøve seg god historisk empati bidrar til en forståelse av at mennesker er historieskapere og historieskapte. Samtidig hjelper det oss til å huske at alle mennesker – før, nå og i framtiden – oppfatter verden forskjellig og har forskjellige utgangspunkt for å gjøre det. Dette er også nyttig i et samtidsperspektiv, i at det styrker vår kapasitet for empati med andre mennesker i dag.