Plyndring er i krigens folkerett når væpnede styrker åpenlyst og rettsstridig tilegner seg den fiendtlige sivilbefolknings eiendeler under krig ved å utnytte befolkningens krigsfrykt eller sin egne militære overlegenhet. Er tilegnelsen ikke åpenlys, regnes den som tyveri eller liknende.

Plyndring var i tidligere tider svært utbredt, men er nå uttrykkelig forbudt ved bestemmelser i Landkrigsreglementet (4. Haagkonvensjon) av 1907 (art. 47) og Genèvekonvensjonen av 1949 om beskyttelse av sivile i krigstid (art. 33). I de fleste lands sivile og militære straffelover er plyndring belagt med streng straff; i Norge ved straffeloven § 104 (krigsforbrytelse mot eiendom og sivile rettigheter) og den militære straffelov kapittel 10.

Rekvisisjon av mat og brensel til å dekke et tilfeldig oppstått behov anses ikke som plyndring, og beslagleggelse av fiendtlig militær eiendom er ansett som lovlig krigsbytte. For sjøkrig gjelder særlige regler som tillater at krigførende tilegner seg også fiendtlig privat eiendom som prise.