Russels hoggorm er kraftig, men likevel slankere enn de fleste hoggormer. Totallengden er i gjennomsnitt 120–125 centimeter, med rekord på 180 centimeter. Halen utgjør cirka 18 centimeter. Hodet er flatt, trekantet og tydelig atskilt fra halsen. Snuten er avrundet og noe oppoverbøyd. Skjellene har en kraftig kjøl. Bunnfargen er vanligvis brun – gulbrun. På ryggen har den tre rekker med mørkebrune flekker. Den midterste rekken kan ofte danne en sammenhengende kjede bakover ryggen. Ryggflekkene har en svart innramming, ofte med noe gult eller hvitt ytterst. På toppen av hodet har den to trekantede flekker med spissen vendt mot snuten. På hver side av hodet har den en mørk flekk. Bak øyet finnes en mørk stripe med hvite kanter. Buken er gulhvit, ofte med spredte, mørke, halvmåneformete flekker.

Arten er utbredt på det indiske subkontinent: India, Sri Lanka, Bangladesh, Pakistan og Nepal. I 2007 ble det foreslått at forekomsten i resten av utbredelsesområdet skulle utskilles om en egen art D. siamensis, som tidligere ble betraktet som en underart av D. russelii. I de følgende vil imidlertid D. siamensis bli inkludert i D. russelii. Dette innebærer at arten også finnes i Myanmar, Thailand, Kambodsja, Tibet, Kina, Taiwan og Indonesia. Utbredelsen i Indonesia er dårlig kjent, men den finnes i hvert fall på Java, Flores og Komodo. Eventuell forekomst i Vietnam, Laos og Sumatra er usikker. Innenfor utbredelsesområdet kan den være svært vanlig enkelte steder, som Punjab i India og Pattaya i Thailand.

Russels hoggorm forekommer i mange ulike habitater, spesielt åpen gressmark, buskmark, plantasjer og jordbruksarealer. Den unngår tett skog og våtmarker. Ofte kan man treffe den i tettbebyggelser, der den jakter på rotter. Den er særlig knyttet til lavlandet, men den er påvist opp til en høyde på 2300 (3000?) meter over havet. Slangen lever på bakken og er normalt aktiv om natten. I kjølig vær kan den også være i aktivitet på dagtid.

Arten blir ikke regnet som truet. Mange blir imidlertid drept i møte med mennesket, enten på grunn av vår frykt for giftslanger eller de blir overkjørt av biler. Noen steder er de ettertraktet for kjøttet eller skinnet, og noen blir fanget for bruk i tradisjonell medisin.

Føden består i hovedsak av smågnagere, særlig rotter. Yngre slanger jakter også aktivt etter øgler og frosk, men etter hvert som de vokser til skifter de over til preferanse for gnagere. Frosk, landkrabber og skorpioner kan også til en viss grad inngå i dietten.

Paringstiden er om vinteren, og hannene kan utkjempe harde kamper på denne tiden. Graviditeten varer over seks måneder, og hunnen føder levende unger i juni–juli (mai–november). Normal kullstørrelse er 20–40, men rekordkull på inntil 96 unger er rapportert. Dødeligheten blant ungene i slike store kull er imidlertid svært høy. Ved fødselen er ungene 21–26 centimeter lange. Arten blir som regel kjønnsmoden etter 2–3 år.

Russels hoggorm er trolig den vanligste av de farlige giftslangene i Sørøst-Asia. Den er ansvarlig for mer enn halvparten av rapportert bitt i regionen (30–40 prosent av alle slangebitt i Sri Lanka). Den er rangert som nummer to på Indias liste over «de fire store» giftslangene, bare indisk krait regnes som farligere. Bangladesh hadde for eksempel 20 dødsfall forårsaket av russels hoggorm i 2013.

Årsaken til at den er så skremmende er en kombinasjon av flere faktorer: Den har en vid utbredelse, den forekommer hyppig i bebygde områder, den har et aggressivt gemytt og den har en sterk gift. Hoggtennene er svært lange, i gjennomsnitt 16,5 millimeter. Normal mengde gift er 130–250 milligram. Dødelig dose for et menneske er 40–70 milligram. Voksne slanger kan ofte være relativt rolige, men hvis de blir provosert, kan de raskt vise seg fra en aggressiv side. Hvis de føler seg truet, utstøter de høye hveselyder og hever fremste tredel av kroppen fra bakken. Unge dyr regnes som mer rastløse enn voksne.

Når den hogger, kan den enten slippe byttet straks, eller den kan henge fast i offeret i flere sekunder. Bittet er svært smertefullt, og smerten kan vedvare i 2–4 uker. Rundt bittstedet kommer det raskt en hevelse. Giften fører til blødninger på grunn av giftens effekt på blodets evne til å koagulere. Blødende tannkjøtt og blod i urin er vanlige symptomer. Dette vil igjen føre til blodtrykksfall, lavere puls og ikke sjelden til nyresvikt. Giften har også en neuromuskulær effekt som kan føre til lammelser i løpet av åtte timer. Døden inntreffer ofte 1–14 dager etter bittet, i blant også senere. Ved rask behandling er prognosene gode, men uten medisinsk oppfølging er dødeligheten som følge av bitt cirka 3 prosent. Av pasienter som overlever bitt, opplever 29 prosent en varig svekkelse av hypofysens evne til å utskille hormoner.

Gift fra denne arten blir også anvendt i moderne medisin til å teste blodets evne til å koagulere.

Russels hoggorm, Daboia russelii, er oppkalt etter den skotske vitenskapsmannen og herpetologen Patrick Russell (1726–1805), som forsket på Indias slanger.

• slanger
• giftslanger
• hoggormer