samiske eventyr

Samisk muntlig fortellertradisjon er en fortsatt levende praksis, og viktig del av den samiske kulturen. I flere av sine bøker tar forfatteren og illustratøren Sissel Horndal utgangspunkt i samiske myter og legender. *Sølvmånen* (2015) forteller om en jente som blir bortført av Stallo. Den ble utgitt på nordsamisk, lulesamisk, sørsamisk og norsk.

Sølvmånen (omslag)

Av Sissel Horndal/ČálliidLágádus - Forfatternes forlag.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Samiske eventyr er fortellinger fra den samiske muntlige fortellertradisjonen, som har blitt tatt vare på gjennom muntlig overlevering gjennom generasjoner. I likhet med norske folkeeventyr ble samiske eventyr nedskrevet av folkeminnesamlere på 1800- og 1900-tallet.

Samisk fortellertradisjon inneholder både eventyr som er unike for den samiske kulturen, og samiske versjoner av eventyr som er kjent i forskjellige varianter i Norge og Europa, som for eksempel Askepott, eventyr om den lure reven osv. Eventyrtradisjonen varierer i de ulike samiske språkområdene, men mange av de samme skikkelsene går igjen. Noen typiske samiske eventyrskikkelser er Stalloen, draugen, og dyrenes urmor.

Noen kjente samiske eventyr fra nordsamisk tradisjon er Jenta som ble til en gulland, Gutten som lurte Stallo og Stiika-Piera. Noen kjente eventyr fra sørsamisk tradisjon er Sølvbruden, Stalloer tror at månen er et bål, og Solskatten. Fra østsamisk tradisjon kjennes Reinen med gylne horn, Mændasj og Rimne-Kales.

Nedtegnelsene av samiske eventyr var lenge preget av at de som samlet dem inn var prester og misjonærer som på ulike måter ønsket å kristne samene. De så på historiene med kristent blikk. Senere kom innsamlinger som i større grad fokuserte på å samle inn fortellingene i sin opprinnelige form.

Samisk muntlig fortellertradisjon er en fortsatt levende praksis, og viktig del av den samiske kulturen. I nyere tid er det også utgitt eventyr på samiske forlag.

Kjennetegn

I *Jenta som ble til en gulland* er hovedpersonen en jente som er så vakker at hun lyser i mørket. En versjon av eventyret på norsk ble utgitt av Universitetsforlaget i 1982 med illustrasjoner av finske Mika Launis.

Jenta som ble til ei gulland (1982)

Av Annukka Aikio/Samuli Aikio/Mika Launis (illustratør)/Universitetsforlaget .

Lisens: Begrenset gjenbruk

Et særtrekk ved samisk fortellertradisjon er at mange fortellinger knyttes til både sted og person. Der norske folkeeventyr gjerne foregår «utenfor tid og sted», er slektskap og tilhørighet sentralt i samiske eventyr og fortellinger.

Den muntlige fortellertradisjonen er nært knyttet til joiketradisjonen, som også kan være knyttet til konkrete personer (personjoik), og har funksjoner for å holde minnet om avdøde personer, og slektshistorien i livet.

Et eksempel på viktigheten av slektskap ses i eventyrene om draugen. Eventyr om draug fra norsk og samisk tradisjon svært like, men de samiske variantene skiller seg ut ved at protagonisten overlever fordi han er i slekt med draugen, eller kaller på andre døde slektninger. Relasjoner med de døde vektlegges sterkere i de samiske eventyrene enn i de norske.

Samisk fortellertradisjon skiller seg fra den norske ved at det gjerne fortelles i kontekst med bestemte steder i naturen. Det kan være landemerker som fremtredende fjellformasjoner, innsjøer, eller andre naturområder som er knyttet til fortellinger. Eventyr og andre fortellinger kan brukes for å huske reiseruter. Eventyr kan også være påminnere om lokale naturfenomener man trenger å være observant på, som rasfare, sterke havstrømmer eller annet. Derfor kan mange samiske eventyr kategoriseres som opphavssagn, selv om de også har trekk fra undereventyr.

Andre viktige funksjoner for eventyrene er barneoppdragelse, opplæring og stedstilhørighet. Eventyrene kan også inneholde minner om konkrete personer i slekten til fortelleren.

Samiske eventyr har også særegne temaer som beskriver samisk kultur og verdensforståelse. Et eksempel er eventyrene om ulike veseners «stammor», som viser et sentralt trekk i samisk livssyn, nemlig at mennesket er likestilt i verdi med andre levende vesener. Alle vesen har en beskyttende mor, slik mennesket har sin stammor Máttaráhkká. Disse eventyrene er også oppdragende ved at de fortelles til barn for å advare mot å ikke behandle levende vesener med respekt. Et eksempel er fortellingen om froskens stammor, som er en kjempefrosk som kan klemme barn flate, om de ikke lar froskene være i fred. Fortellinger om dyrenes stammor kan også minne et lokalsamfunn om å ikke høste for mye fra naturen, slik man i et sagn fra Måsøy kan lære at akkarmora kommer opp av havet når man har fisket for mye akkar.

Ulike samiske fortellertradisjoner

Viktigheten av stedstilhørighet i samisk fortellertradisjon fører også til at det er forskjell på fortellinger innad i den samiske tradisjonen. Man kan si at den samiske fortellertradisjonen inneholder flere grener. Disse kan være språklige grener slik som østsamisk, sørsamisk og nordsamisk, men også innad i et språkområde kan man finne forskjeller i fortellertradisjonen basert på levesett og kultur. Den mest markante forskjellen er mellom kyst og innland.

Sjøsamisk kultur

Sjøsamisk kultur er en kystkultur hvor livet på og ved havet er sentralt i eventyrene. Den sjøsamiske befolkningen var og er spredt over store deler av norskekysten, og hadde opprinnelig flere ulike samiske dialekter. Sjøsamiske barn ble tidlig innlemmet i norsk skole og mistet samisk som hverdagsspråk. Derfor har eventyrene i stor grad blitt fortalt på norsk siden midten av 1900-tallet. På kysten er det også mye overlapp mellom norsk og samisk fortellertradisjon. De samiske eventyrene beholder likevel sine særtrekk som gjør sjøsamiske eventyr gjenkjennelige som en egen variant av den samiske fortellertradisjonen. I de sjøsamiske eventyrene er draugen et sentralt vesen, som viser hvordan risikoen for å dø på havet var og er en reell fare for fiskere og sjøfolk. I den sjøsamiske fortellertradisjonen møter man også marmæla, en havmann som kan spå været, og havormen. I eventyrene fra kysten finnes også mye lokal kunnskap om værforhold i fjorder og havstykker, og erindringer om å ro på lofotfiske. Båtbyggeri var et viktig yrke i den sjøsamiske kulturen fra middelalderen og gjennom seilskutetiden, noe som også er et sentralt tema i disse eventyrene.

Innlandssamisk kultur

I eventyrene fra innlandet handler det ofte om reindrift, jakt og ferskvannsfiske, men også gårdsdrift. På innlandet har eventyrene stort sett beholdt sin samiske språkform. Denne fortellertradisjonen bærer opphavsfortellinger som forklarer hvorfor det finnes både tamrein og villrein, kunnskap om reinsamling og fortellinger om relasjoner med de store villdyrene, som bjørnen og ulven. I denne fortellertradisjonen kan man også lære om eldre tid hvor det for eksempel var vanlig å flytte med reinflokkene for å kunne melke reinen. Sentrale skikkelser i innlandssamisk tradisjon er Stallo og de underjordiske som på samisk har flere navn, samt tsjudene og noaidene.

Nedtegnelse og systematisering

Nedtegnelsene av samiske eventyr var frem til midten av 1900-tallet preget av at de som samlet dem inn var prester og misjonærer som på ulike måter ønsket å kristne samene. De så på eventyr og fortellinger som kilder til samenes «overtro». Senere kom innsamlinger som i større grad fokuserte på å samle inn fortellingene for forskning. Denne typen innsamlinger manglet ofte konteksten eventyrene ble fortalt i. I likhet med den norske folkeminneinnsamlingen var fokuset på fortellingen som kilde til en forestilt urtid, og ikke funksjonen fortellingen hadde i den samtidige kulturen.

Samiske eventyr kan deles inn i typer eller sjangere. Inndelingen vil variere utfra hvilke kriterier som velges. Mange samiske eventyr og fortellinger kan kategoriserer på samme måte som de norske folkeeventyrene, med kategorier som undereventyr, vandresagn og dyreeventyr. Men særtrekkene i samiske eventyr, sted- og persontilhørigheten gjør at de ikke er like lette å plassere i sjangere. Eksempelvis skal undereventyr være utenfor tid og sted, mens samiske eventyr ofte navngir historiske personer som aktører. Samisk fortellertradisjon inneholder også fortellingstyper som er unike for samisk tradisjon, nemlig fortellinger om den førkristne samiske religionen og livssynet.

Den første utgivelsen med systematisk sjangerinndeling av samiske eventyr ble gjort av rektor Just Knud Qvigstad (1853-1957) i verket Lappische Märchen- und Sagenvarianten (1925) en oversikt over samiske eventyrtyper etter finnen Antti Aarnes typekatalog for eventyr. Qvigstad systematiserer samiske eventyr etter datidens vitenskapelige metode, med skille mellom eventyr og sagn. Eventyrene i hans utgivelser er også typologisert og nummerert. Hans senere storverk Samiske Eventyr og Sagn I-IV (1927-1929) følger samme typologi.

Religionshistorikeren Brita Pollan (1939) gjorde i utgivelsen Samiske Beretninger (1997), et forsøk på å skape egne samiske kategorier, basert på Just Qvigstads utgivelser av samiske eventyr. Pollan interesserte seg særlig for den sjamanistiske arven i samiske eventyr. Hun deler derfor inn de samiske eventyrene etter den virkelighetsforståelsen hun oppfatter illustrert i den samiske trommens påmalte tegn. Nordsamiske trommer er ofte delt inn i tre rom, som Pollan oversetter til tre fortellermotiv: Historier fra en fremmed verden, historier fra den nære verden og historier om de døde.

Hun benytter seg også av Qvigstads typologisering, men skiller ut to typer med særlig tilknytning til samisk førkristen tid:

Stallo-eventyr, eventyr som handler om det overnaturlige vesenet stallo
Noaide-eventyr, eventyr som tar utgangspunkt i den religiøse spesialisten i samisk religion, noaiden

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Pollan, Brita 1997, Samiske beretninger i utvalg
Qvigstad, J.K 1927-1929 Lappiske eventyr og sagn I-IV
Våvang A. og Våvang V 2003 Samiske eventyr og sagn fra Russland

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Samiske eventyr og folketro

Julie Felizia Sara-Skree