Slangegift dannes i giftslangenes «giftkjertler». Giftkjertlene er omdannede spyttkjertler som ligger parvis på sidene av munnhulen og svelget. Utførselsgangen fra giftkjertlene munner i de hule eller renneformede gifttennene, og gjennom disse kommer slangegiften inn i såret når slangen biter eller «hogger».

Giftkjertlenes sekret er en klar og seig væske som består av 90-95 prosent proteiner, enten i form av enzymer eller som ikke-enzymatiske polypeptider.

Man skiller vanligvis mellom to typer giftstoff i slangegift:

• Blodgiftene angriper blodceller og blodårer, og forårsaker hevelser og blødninger
• Nervegiftene virker lammende på nervene

I praksis finner man begge typer stoffer i nesten enhver slangegift. Blodgifter finner vi særlig hos hoggormer og klapperslanger, mens nervegiftene er typisk for giftsnokene.

I tillegg frigjøres forskjellige stoffer i vevet rundt bittstedet som bidrar til betydelig lokal hevelse. Andre vanlige symptomer ved giftslangebitt er uvelfølelse, kvalme og brekninger, smerter, tungpust, lammelser og eventuelt kramper.

Slangegift inneholder mer enn 25 forskjellige enzymer. De viktigste er:

• proteolytiske enzymer som bryter ned vev og fører til vevsdød (klapperslanger)
• trombinlignende enzymer som påvirker blodets levring (hoggormer og klapperslanger)
• fosfolipase som påvirker musklenes evne til å trekke seg sammen (flere grupper giftslanger)
• acetylkolinase påvirker overføring av nerveimpulser via nevrotransmitteren acetylkolin kan føre til puste- og hjertestans

Slangegift kan også inneholde lange proteiner, polypeptider, som påvirker synapsene i nervesystemet og hindrer eller stopper overføring av nerveimpulser. Noen eksempler er:

• crotactin som virker lammende og gir pusteproblemer (klapperslanger)
• cobrotoxin som lammer hjertemuskelen (kobraer)
• viperatoxin som utvider blodårene (vasodilatasjon) og kan gi hjertesvikt (hoggormer)

Behandlingen av slangebitt varier betydelig mellom de ulike slangeartene. I utlandet er det en god regel straks å kontakte lokalt helsevesen som kjenner områdets slangearter og tiltakene som er anbefalt.

Personen som er bitt, bør holde bittstedet i ro. Ombinding med bånd eller liknende kan redusere spredningen for noen slangegifter, men er frarådet for andre. Slangebitt kan kreve rask transport til sykehus. Det finnes motgift (spesifikt antivenin) for mange av slangegiftene i verden, og slik behandling kan være livreddende og bør vurderes tidlig i forløpet. For at motgiften skal være virksom, er det viktig å vite hvilken slangeart som har forårsaket bittet.

Motgift eller antivenin fremstilles ved at slanger tappes for gift, som deretter injiseres i et annet dyr over tid, for eksempel i hest. Immunsystemet til hesten stimuleres til å reagere på toksinene som et fremmedstoff. Hestens immunsystem produserer antistoff som virker direkte mot toksinene i den aktuelle slangegiften. Blodet tappes, og antistoffene separeres fra og brukes videre i framstillingen av motgiften.

Mens slangegift hovedsakelig brukes til å nedlegge et bytte, er giften i huden til amfibier et ledd i deres forsvar. Mange av disse hudgiftene er alkaloider, for eksempel hos pilgiftfroskene. Disse froskene spiser giftige virvelløse dyr og utnytter giften til egen beskyttelse. Enkelte salamandere har den dødelige nervegiften tetrodotoksin i huden. Dette er en av verdens sterkeste ikke-proteinbaserte gifter og finnes blant annet også i kulefisk.

I Norge har storsalamander også giftige hudsekreter som beskyttelse mot å bli spist av rovdyr og rovfisk. Hudsekretene er derimot ikke farlige for mennesket.

• giftslanger
• huggormbitt
• forgiftning