Utviklingen av strømmetjenester henger sammen med populariseringen av internett fra slutten av 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet. Med bedre båndbredde, lagringskapasitet og overføringsmuligheter lå det også til rette for framvekst av nye kommersielle tjenester basert på strømmeteknologi. Mange innholdsleverandører i medieindustriene omfavnet strømmetjenestene da de kom, som et lovlig alternativ til de mange tjenestene som gjorde ulovlig deling av mediefiler mulig.

Siden den gang har flere strømmetjenester fått stor markedsmakt og avgjørende betydning for hvordan økonomi og opphavsrett forvaltes i kultur- og medieindustriene. Dette gjelder spesielt for TV, film og musikkindustrien, hvor strømmetjenester er det dominerende alternativet for å få tilgang til musikk og videoinnhold.

Innholdet i en strømmetjeneste overføres til publikum via en tjenesteleverandør, for eksempel Spotify, Netflix eller Storytel. Leverandøren fungerer som vertskap for innholdet, og sørger for at det kan brukes via tjenesten når medieenheten er koblet til internett. Mange tjenester tilbyr også offline lagring av innhold. Det vil si at tjenesten lar abonnenten laste ned innhold til medieenheten så det kan spilles av uten internett-tilgang.

Strømmetjenester kan distribuere medieinnhold som direkte kringkasting (live streaming) eller on demand. On demand innebærer at brukeren selv styrer hvilket innhold som skal strømmes, når det skal skje og på hvilken plattform. Publikum betaler for tilgang til strømmetjenesten, framfor å kjøpe et produkt eller en permanent fil-lisens. Strømmetjenester tilbys ofte som abonnementsordninger der brukeren betaler en fast pris for tilgang over en begrenset periode, ofte én måned. Noen tjenester har tilpassede abonnementer, for eksempel studentavtaler, eller fleksible familieavtaler. Prisene kan også variere etter hvilket innhold man får, for eksempel variasjon i lydkvalitet eller størrelse på katalog.

De fleste strømmetjenester, som Apple Music, opererer med en premium-inntjeningsmodell, hvor brukere abonnerer på innholdet gjennom en gjentakende, ofte månedlig, betaling. Noen strømmetjenester, som SoundCloud, tilbyr både en premium-modell og en freemium-modell, hvor brukere gis gratis tilgang til et begrenset innhold, ofte i bytte mot reklameeksponering. Noen strømmetjenester er tilgjengelige via avtaler med andre medieleverandører, for eksempel telefon- eller kabel-TV-selskaper.

Digital teknologi utvikles fort, og dette utnytter tjenesteleverandørene ved stadig å komme med nye, konkurransedyktige versjoner. Noen typiske karaktertrekk for strømmetjenester som medium, har likevel blitt en standard.

Brukeren får tilgang til innholdet i tjenesten gjennom et brukergrensesnitt som forvalter ulike framgangsmåter for å finne, lagre og navigere i innholdet.

I et søkefelt kan brukerne selv skrive inn ord og søke fram innhold fra de store katalogene. Leverandørene presenterer ofte innhold i hensiktsmessige kategorier, for eksempel sortert etter sjanger, tilpasset brukskontekst, målgruppe og så videre. Nyheter, eksklusivt og populært innhold eller sponsede plasseringer betalt av innholdsleverandører som plateselskaper og filmdistributører, løftes også fram som det innholdet brukerne møter først i brukergrensesnittet.

Mange tjenester tilbyr muligheter til å kategorisere og lagre innhold etter egne preferanser, for eksempel i spillelister og ved hjelp av favorittmarkeringer.

Algoritmestyrte anbefalinger er en viktig del av tilbudet i strømmetjenester. Som andre internettjenester kan leverandørene overvåke brukernes persondata, bevegelser, strømmemønstre og sosiale koblinger i tjenestene. Denne informasjonen analyseres ved hjelp av statistikk og dataprogrammerte formler, algoritmer. I utviklingen av bruksmuligheter, og i forsøket på å lage tilpassede brukergrensesnitt, er informasjon om brukerne viktig. Det gir tjenestene mulighet til å foreslå anbefalinger basert på hva og hvordan brukeren har strømmet tidligere.

Med den økte bruken av strømmetjenester følger både økonomiske og produksjonsmessige endringer i markedene.

Strømmetjenesteøkonomien er blitt kalt en rettighetsøkonomi der fokuset på åndsverk- og kopieringsrettigheter forsterkes. I fraværet av fysiske salgsprodukter, som bøker, CD-er og DVD-er, telles antall strømmer i tjenesten som utgangspunkt for økonomisk avkastning. Innholdet distribueres gjennom abonnement og ikke eierskap. Dette gjør at pengene fordeles annerledes mellom aktørene i næringskjeden, inkludert blant annet publikum, utøvere, rettighetshavere, plateselskaper og tjenesteleverandører.

Strømmetjenester som distribusjonsmodell påvirker hvordan dagens medieinnhold konsumeres av publikum. Brukerne har mer innhold å velge mellom, og prinsippet om on demand gjør at konsumet er mer brukerstyrt og individualisert enn før.

Endrede brukervaner fører til innovasjon i mediebransjene med tanke på hvordan musikk, bøker og film produseres, lanseres, formateres og kurateres.

Musikkbransjen var først ute med å omfavne strømmetjenester som distribusjonsmodell. Etter flere år med økonomisk nedgang, blant annet på grunn av fildeling og piratvirksomhet (det vil si ulovlig kopiering og deling av musikkfiler) seilte musikkstrømmetjenester opp som et populært, lovlig alternativ. Norge har et av verdens mest etablerte musikkstrømmemarkeder med Spotify, Apple Music og Tidal som de mest brukte tjenestene.

Ikke alle er fornøyd med strømming som distribusjonsform for innspilt musikk, og særlig den økonomiske modellen og rettighetsproblematikk diskuteres. Likevel har strømmetjenester ført til økonomisk oppgang i både norske og internasjonale musikkmarkeder. Inntekter fra strømming overgår inntekter fra både digitalt og fysisk salg. I 2024 stod strømmetjenester for musikk for over halvparten av global inntjening for musikkindustrien. Til sammenligning utgjorde fysisk salg av musikk omtrent 15 prosent av globale inntekter.

De største musikkstrømmetjenestene hadde i 2023 over 180 millioner spor tilgjengelig. Katalogene har vokst mye fra de første tjenestene ble lansert. Rettigheter til både nyutgitt og tidligere utgitt musikk forhandles kontinuerlig av tjenesteleverandørene for å kunne tilby de beste katalogene. For publikum medfører musikkstrømmetjenester muligheter til å lytte til en større mengde musikk enn hva som tidligere har vært tilgjengelig for de fleste.

I mange strømmetjenester kan brukeren ha sosial kontakt med andre brukere, både ved å dele spillelister og vise fram hva man lytter til, samt ved å følge andre brukere og deres brukerkontoer.

Medieenheten som brukes mest til strømming av musikk i Norge er smarttelefonen. Dette betyr at musikklytting skjer i mange flere hverdagssituasjoner enn før. Musikkens rolle forsterkes som del av hverdagslivet, og supplerer opplevelser, stemninger, tankearbeid og fysisk aktivitet. Lytterne tester ut mer musikk i flere sjangere når man bruker strømmetjenester, og hører gjerne på låter løsrevet fra albumene det er lansert som del av. Å lage spillelister er en vanlig måte å organisere musikk på i selvbestemte kategorier i musikkstrømmetjenester.

Flere store aktører har spesialisert seg på strømming av film og serier, for eksempel Max, Netflix, Disney+, Amazon Prime Video og Viaplay med flere. Disse skiller seg i hovedsak fra hverandre ut fra hvilket innhold de tilbyr abonnentene. Det å ha eksklusive rettigheter til å distribuere filmer eller serier er blitt et viktig konkurransefortrinn. Noen leverandører eier også egne produksjoner som kun finnes via deres strømmetjeneste.

Allmennkringkastere som for eksempel NRK, TV2 og SVT tilbyr også digitale nettspillere der TV-innhold kan strømmes on demand, ved siden av det lineære programskjemaet sendt på vanlig TV. I tillegg har tjenester som for eksempel YouTube og Vimeo en betydelig plass i det visuelle strømmemarkedet. De sistnevnte skiller seg ut ved at innholdsproduksjonen kommer fra brukerne. Ved å lage en konto kan hvem som helst laste opp filmer som alle kan se.

Strømming av film og serier er vanlig på datamaskiner, nettbrett og smarttelefoner. Etter hvert har også de fleste moderne TV-er tilgang til internett, og TV-skjermen hjemme brukes i stor grad til å strømme bildeinnhold, filmer og serier.

Seriefråtsing, også kjent som «binge-watching», er blitt en populær måte å se film og TV via strømmetjenester. Fenomenet går ut på at seeren ser mange, eller kanskje alle, episodene i en serie fortløpende. Dette er mulig fordi hele serier ligger tilgjengelig i strømmetjenestene. Ofte lanseres også alle episodene i en hel serie eller ny sesong samtidig, og ikke suksessivt som i lineær distribusjon.

Strømming av bøker betyr at abonnenter på en strømmetjeneste får tilgang til et stort antall bøker som kan leses digitalt eller lyttes til som lydbok på medieenheter som nettbrett, mobil eller datamaskin.

Bokmarkedet har foreløpig det minst etablerte strømmemarkedet i Norge, selv om e-bøker og lydbøker har vært lansert i diverse digitale formater over flere år, med mer eller mindre hell.

En distribusjonsmodell som minner om musikkstrømmetjenester, der store og små bokforlag samarbeider om tilgjengeliggjøring av bøker i strømmetjenester, øker til gjengjeld i popularitet. Egne tjenester rettet mot det norske og skandinaviske bokmarkedet, for eksempel Fabel Lyd, BookBeat, Nextory og Storytel, konkurrerer i dag med internasjonale aktører som har vært tidlig ute med bokstrømming, for eksempel Kindle og Amazon.

• internett
• lydbok
• nettbrett
• smarttelefon
• datamaskin
• podkast

• Statistisk Sentralbyrå (2021). Mer tid til strømming og spill i koronaåret
• Kantar (2021). Økt strømming på alle skjermer
• Statistisk Sentralbyrå (2024). Norsk Mediebarometer