Szlachta er i polsk historie betegnelsen på landets adelsstand.

Szlachta fikk i løpet av middelalderen omfattende privilegier. Polen var i lange perioder kjennetegnet av en svak kongemakt og en tilsvarende mektig adel. I adelsrepublikkens tid (1569–1795) utgjorde szlachtaen om lag ti prosent av befolkningen, og omfattet da alt fra styrtrike jordeiere til proletariserte lavadelsmenn. Szlachtaen hadde enerett til jordeiendom, embeter og representasjon i riksdagen Sejm. I prinsippet hadde alle adelige like rettigheter, men i realiteten lå makten hos den såkalte magnateria, den jordeiende delen av adelsstanden.

Szlachta ble opphevet ved grunnloven av 1921.