Maliki-skolen er en av de fire variantene av shariaen («lovskolene») innenfor sunniislam. Den har fått sitt navn etter Malik ibn Anas (716–795), en av de store rettslærde i islams tidlige historie. Maliki-skolen er den dominerende lovskolen i Nord- og Vest-Afrika, medregnet det sørlige Egypt og Sudan.

Malik levde hele sitt i liv i Medina, og bygde sin rettsoppfatning på amal (praksis), som for han betydde det profetens samfunn i Medina hadde blitt enige om. Han var derfor kritisk til fortolkinger som jurister i Irak, slik som i Kufa og Bagdad, hadde kommet fram til (se hanafi-skolen). For Malik måtte derfor sunnaen tolkes ut fra det de lærde i Medina hadde blitt enige om.

Senere ble likevel også maliki-skolen, som de andre sunniislamske skolene, basert i hovedsak på profetens hadith. Maliks hovedverk al-Muwaṭṭaʾ var slik både en samling av hadith og hovedkilden til malikiskolens rettsoppfatning.

Skolen spredte seg til Nord-Afrika og Andalus, ikke minst gjennom arbeidet til Maliks etterfølger Sahnun (776–854) i Tunisia og hans bok al-Mudawwana al-kubrā. En viktig oppsummering av skolens rettsregler kom også i boka al-Mukhtaṣar av egypteren Khalil ibn Ishaq (d. 1374).

Et sentralt begrep i malikiskolens lovtolking er prinsippet om niya, hensikt: I vurderingen av et utsagn må en legge vekt på hva den som uttrykte det mente å si, og ikke bare på selve ordene. Dette står i kontrast til den mer formalistiske oppfatningen særlig hos hanafi-skolen, som legger mest vekt på ordlyden i utsagnet.

Maliki-skolen legger også vekt på prinsippet om malasha, samfunnsnytten. Lokal sedvanerett (urf) er også akseptert som grunnlag for utforming av rettsreglene, men alltid under forutsetning av at denne ikke er i konflikt med overordnede sharia-rettslige bestemmelser.