ADHD

ADHD er en tilstand som er kjennetegnet av konsentrasjonsvansker, hyperaktivitet og impulsivitet. Tilstanden viser seg fra tidlig barnealder og kan vare inn i voksen alder. Forskere er enige om at ADHD skyldes en kombinasjon av flere ulike årsaksfaktorer. Både miljømessige og genetiske forhold spiller inn.

Faktaboks

Etymologi: forkortelse for engelsk Attention deficit hyperactivity disorder
Også kjent som: hyperkinetisk forstyrrelse, hyperaktivitet og oppmerksomhetsforstyrrelse

Betegnelsen ADHD står for Attention Deficit Hyperactivity Disorder og stammer fra det amerikanske klassifikasjonssystemet for diagnoser, DSM. Den aktuelle utgaven (DSM-5) deler ADHD i tre undergrupper: hovedsakelig oppmerksomhetssvikt, hovedsakelig hyperaktivitet-impulsivitet eller en kombinasjon av begge formene. Det offisielle klassifikasjonssystemet i Norge kalles ICD-10. I dette er tilstanden beskrevet under betegnelsen hyperkinetisk forstyrrelse, som svarer best til den kombinerte formen av ADHD i DSM-5, mens de andre to undergruppene er ikke så klart definert. Helsedirektoratet har derfor anbefalt å bruke DSM-5-kriteriene i diagnostisering av ADHD/hyperkinetisk forstyrrelse. Dette gjelder frem til innføring av ICD-11. ICD-11 beskriver ADHD som en nevroutviklingsforstyrrelse og bruker den samme inndeling i de tre nevnte undergruppene som DSM-5.

Forekomst

Forekomsten av ADHD i befolkningen varierer avhengig av undersøkelsesmetodene og om man anvender DSM- eller ICD-kriteriene. En omfattende analyse som tok hensyn til forskningsresultater fra hele verden konkluderte med en ADHD-forekomst på 5,3 prosent i 2014. En undersøkelse basert på data fra 2022 anslo forekomsten av ADHD hos barn og unge (3-17 år) i USA til 10,5 prosent. Flere gutter enn jenter får diagnosen (4:1). Det kan delvis bero på at gutter har oftere hyperaktivitetssymptomer, mens jenter oftere strever mer med oppmerksomhetssvikt enn med hyperaktivitet. Det betyr at symptomene kan være mindre synlige og vanskeligere å oppdage. De senere årene har det vært økende oppmerksomhet rundt jenter med ADHD. Den skjeve kjønnsfordelingen synes å være i ferd med å jevne seg ut.

I Norge er det store fylkesvise forskjeller i hvor mange som får diagnosen ADHD. En undersøkelse basert på data fra Norsk pasientregister 2008 – 2016 viste variasjon fra 1,5 til 5,5 prosent i andel barn ved 12 års alder som hadde fått diagnosen hyperkinetisk forstyrrelse.

I løpet av de siste 10 årene har man sett en betydelig økning av ADHD-diagnoser i mange land, også i Norge. Ifølge folkehelserapporten utgitt av Nasjonalt folkehelseinstitutt i 2024 har andelene av barn og unge som fikk diagnosen ADHD i spesialisthelsetjenesten vært mellom 1-3 prosent hos gutter og omkring 1 prosent hos jenter i alderen 6-24 år. De siste årene har man sett en økning, spesielt hos jenter, hvor andelen har steget til 1-3 prosent også av jentene. Fordi mange barn med ADHD følges opp i primærhelsetjenesten etter at diagnosen er stilt er andelene med diagnosen ADHD i befolkningen høyere enn det som er registrert i spesialisthelsetjenesten.

Tilsvarende har også bruk av medikamenter mot ADHD økt. Ifølge tall fra Legemiddelregisteret fra 2023 har 5,4 prosent av guttene og 3,5 prosent av jentene mellom 13 og 17 år fått forskrevet medisiner for ADHD.

Blant fagfolk er det uenighet om hva denne økningen skyldes. Noen ser det som et resultat av samfunnsutviklingen der det moderne livet og skolene stiller for store krav til konsentrasjon. Andre har vurdert det som en positiv utvikling, at man har klart å fjerne stigma som var forbundet med diagnosen og at man endelig finner de som trenger hjelp og gir adekvat behandling.

Årsaker

ADHD er en nevrobiologisk utviklingsforstyrrelse, men den eksakte årsaken til ADHD er fortsatt ikke fullt ut kjent. Forskere er enige om at ADHD skyldes en kombinasjon av flere ulike årsaksfaktorer, både miljømessige og genetiske forhold. Nevropsykologiske forklaringsmodeller, som for eksempel nedsatt evne til å regulere reaksjon på ytre og indre stimuli, svake eksekutive funksjoner eller problemer med motivasjon og respons på belønning, har fått støtte av hjerneforskning. Det er funnet avvik i de hjernestrukturene som er ansvarlige for disse funksjonene hos barn med ADHD.

Dopamin og arv

Studier har blant annet vist at personer med ADHD har redusert virkning av signalstoffet dopamin, som spiller en viktig rolle for oppmerksomhet, motivasjon og impulskontroll. De vanligste medikamentene for ADHD virker ved å redusere dopamintransport inn til hjernecellene, slik at mer dopamin er tilgjengelig i kontaktpunktene mellom nervecellene (synapser) i de aktuelle hjernestrukturene. Det er høy arvelig disposisjon for ADHD. Flere gener har blitt knyttet til økt risiko, blant annet gener som har en rolle i dopaminregulering, som for eksempel gener for dopamintransportører.

Miljøfaktorer

Enkelte miljøfaktorer, som prematur fødsel, lav fødselsvekt, bruk av rusmidler, røyking eller alkoholinntak under svangerskapet og eksponering for miljøgifter som bly, kan også øke sannsynligheten for å utvikle ADHD.

Symptomer

ADHD er karakterisert ved tre kjernesymptomer:

konsentrasjonsvansker
hyperaktivitet
impulsivitet

Hyperkinetisk forstyrrelse

Det norske klassifikasjonssystemet (ICD-10) beskriver hyperkinetisk forstyrrelse som en gruppe lidelser der symptomene oppstår tidlig, vanligvis i løpet av de fem første leveårene. Diagnosen er basert på beskrivelser av ulike typer atferd som er karakteristiske for tilstanden. Sentrale trekk er manglende utholdenhet i aktiviteter som krever kognitivt engasjement og en tendens til å skifte fra én aktivitet til en annen uten å gjøre noe ferdig, kombinert med en form for uorganisert, dårlig regulert og overdreven aktivitet.

Hyperkinetiske barn er ofte uforsiktige, impulsive og mer utsatt for ulykker enn andre. De kan vise en sosialt uhemmet atferd med mangel på normal forsiktighet og tilbakeholdenhet og bli sosialt isolert. De får ofte disiplinærvansker på grunn av tankeløse brudd på normer og regler. Kognitive forstyrrelser er vanlig. De har også oftere spesifikke motoriske og språklige utviklingsforstyrrelser enn andre. Sekundære komplikasjoner omfatter dyssosial atferd og lav selvfølelse.

Konsentrasjonsvansker, hyperaktivitet og impulsivitet

Det amerikanske klassifikasjonssystemet (DSM 5) beskriver de tre sentrale kjennetegnene ved ADHD som

et vedvarende mønster preget av konsentrasjonsvansker og/eller hyperaktivitet og impulsivitet.

Konsentrasjonsvanskene viser seg blant annet i form av vansker med å holde fast ved en oppgave over tid og problemer med å organisere egen aktivitet og arbeidsoppgaver.

Hyperaktivitet viser seg i form av kroppslig uro, rastløshet, plukking eller fikling med gjenstander og et generelt eller periodevis høyt motorisk aktivitetsnivå.

Impulsivitet viser seg ved en nedsatt evne til å tenke seg om før en handler, som vansker med å vente på tur og ved tendenser til å avbryte og forstyrre andre. Den impulsive atferden medfører en økt risiko for å utsette seg selv for fare.

Diagnose

Verdens helseorganisasjon har beskrevet i alt 18 kliniske symptomer på de tre kjernesymptomene. Ni av disse er symptomer på konsentrasjonsvansker, fem på hyperaktivitet og fire på impulsivitet.

For å kunne sette diagnosen, kreves det treff på minst seks symptomer på konsentrasjonsvansker, tre på hyperaktivitet og ett på impulsivitet. I tillegg er det et kriterium at symptomene skal ha vist seg før sjuårsalderen, at de har vart i minst seks måneder og at de har forårsaket nedsatt funksjon på flere områder i dagliglivet (arbeid/skole, fritid/hobbyer, relasjoner/familie og så videre).

I løpet av den diagnostiske utredningen kartlegges en persons atferd over tid for å kunne identifisere eventuelle karakteristiske kjennetegn som stemmer overens med symptomene på ADHD. Som verktøy i dette arbeidet er det laget en rekke ulike observasjons- og intervjuskjema, normerte sjekklister og standardiserte tester. Både pedagoger, helsesøstre, ansatte i PP-tjenesten, familiemedlemmer og andre blir involvert i deler av kartleggingen.

Andre tilstander

Det kan være vanskelig å vurdere om noen har ADHD eller andre tilstander (differensialdiagnostisere). En av grunnene er at symptomene på ADHD kan være indikasjoner på andre tilstander. En annen grunn er at mange med ADHD også har én eller flere tilleggslidelser/-tilstander, som for eksempel lærevansker, utviklingsforstyrrelser, atferdsvansker, angst, tics og søvnvansker.

På bakgrunn av ulike pedagogiske, psykologiske og medisinske kartlegginger utelukkes alternative forklaringer på symptomene før den endelige diagnosen settes i spesialisthelsetjenesten. Gjennom helseforetakene har spesialisthelsetjenesten tilgang til standardiserte utredningsprogrammer for diagnostisering av ADHD.

Nyere metoder for undersøkelser av hjernen dokumenterer visse avvik hos personer med ADHD. Det finnes imidlertid ingen blodprøve eller enkel test som kan påvise tilstanden.

Tiltak og behandling for barn og unge

Det er svært viktig at familier som har barn med hyperaktivitet blir tatt alvorlig fra tidlig barnealder, selv om det foreløpig kanskje ikke er gitt noen diagnose. Nyttige tiltak er for eksempel tilbud om avlastning og barnehageplass, samt råd fra pedagoger og psykologer om hvordan man kan takle urolig og utfordrende atferd hjemme, på skolen og i barnehagen. Slike virkemidler kan forebygge samspillvansker på kort sikt og hindre skjevutvikling på lang sikt. Kurs knyttet til barne- og ungdomspsykiatrien har vist seg særlig nyttige. De fører til at foreldre og andre forstår barnas atferd bedre, slik at de selv blir bedre i stand til å tilrettelegge hverdagslivet.

Det er ofte nødvendig med pedagogiske tiltak tilpasset barnet, eventuelt med ekstra ressurser i klassen og tidlig tilgang til ulike elektroniske hjelpemidler. Barn og unge som ikke får tilstrekkelig utbytte av den ordinære opplæringen, har ifølge opplæringsloven rett til spesialundervisning med individuell opplæringsplan (IOP). Alle som har behov for sammensatte og langvarige tjenester fra offentlige myndigheter har dessuten rett til en individuell plan (IP).

Medikamentell behandling

I tillegg til miljørettede tiltak kan behandling med medikamenter være nødvendig. Det kan føre til større utbytte av det pedagogiske tilbudet. Medisiner kan ikke kurere tilstanden, men de griper inn i de biologiske mekanismene i hjernen som er avvikende, og kan gjøre det lettere å leve med ADHD. I noen tilfeller kan behandling med medikamenter bidra til å forebygge at man utvikler andre problemer senere, for eksempel skadelig bruk av rusmidler. Medisineringen trappes gjerne ned i tenårene.

Vanlige medisiner er atomoksetin (Strattera) eller metylfenidat (for eksempel Ritalin, Equasym, Concerta). Metylfenidat er et såkalt A-preparat og virker sentralstimulerende. Det virker ved å hemme reopptak av noradrenalin og dopamin fra synapsespaltene, slik at konsentrasjonen av disse nevrotransmitterne øker. Atomoksetin er derimot et ikke-sentralstimulerende middel.

Om lag 65 prosent av barn og unge med ADHD har fortsatt funksjonsvansker som voksne. Mange kan ha god nytte av medisinering også som voksne.

Kunnskapen om eventuelle bivirkninger av disse medisinene på lang sikt er foreløpig sparsom. Derfor er det viktig med regelmessig medisinsk oppfølging av den medikamentelle behandlingen.

Historikk

De symptomene som i dag blir brukt ved diagnostisering av ADHD er beskrevet i tidligere medisinsk litteratur. Begrepene MBD (minimal brain dysfunction) og DAMP (Deficit in attention, motor control and perception) er begge eksempler på begreper som har vært i bruk om lignende tilstander tidligere.

De diagnostiske klassifikasjonssystemene blir revidert og oppdatert etter behov. Det betyr at både den offisielle beskrivelsen av ADHD, og kriteriene for å sette diagnosen, er i stadig utvikling og endres over tid.

DSM II fra 1968 opererte med diagnosen Hyperkinetisk reaksjon på en tilstand som kan betegnes som forløperen til ADHD. I 1980 (DSM III) ble betegnelsen endret til Attention Deficit Disorder (ADD), og det ble skilt mellom to ulike typer av ADD, én med – og én uten hyperaktivitet. I 1987 (DSM III R) ble betegnelsen ADD erstattet av AD/HD.

Fram til 1994 var diagnosen forbeholdt barn og unge. I 1994 (DSM IV) ble kriteriene endret slik at også voksne kan få diagnosen. I Norge fikk voksne tilgang til medikamentell behandling med metylfenidater i 2005.

I dag er som tidligere nevnt de offisielle diagnostiske betegnelsene Hyperkinetisk forstyrrelse i det norske ICD-10 (1992) og Attention Deficit / Hyperactivity Disorder i det amerikanske DSM 5 (2013).

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Helsedirektoratet (2014): «ADHD/hyperkinetisk forstyrrelse – Nasjonal faglig retningslinje for utredning, behandling og oppfølging», IS-2062.

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for ADHD

Bernhard Weidle

Førsteamanuensis, NTNU – Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet