Det finnes flere typer kommunikasjon mellom celler. Når en celle skiller ut et signalstoff som den selv responderer på, kalles det autokrin signalering. Dersom en celle sender et signal til en nærliggende celle slik at signalstoffet kan diffundere til målcellen i væsken mellom cellene (ekstracellulærvæsken), kalles det parakrin signalering. Dersom målcellen ligger langt unna cellen som skiller ut signalstoffet, kalles det endokrin signalering. Ofte er det egne spesialiserte kjertler og celler som skiller ut slike endokrine signalstoffer, som for eksempel binyrene eller bukspyttkjertelen som henholdsvis skiller ut adrenalin og insulin. Slike signalstoffer fraktes så med blodbanen til de treffer sine målceller og binder til deres reseptorer.

En celle kan ha mange forskjellige typer reseptorer, og dermed være i stand til å reagere på en rekke forskjellige typer signaler. Hvilke typer reseptorer en celle har avhenger av hva slags type celle det er; en hudcelle og en immuncelle vil ha ulike typer reseptorer.

En reseptor er bygd opp av ett eller flere proteiner som utgjør en enhet. Hver reseptor har et såkalt bindingssete som er spesifikt for nettopp sitt signalstoff, og kan derfor ikke aktiveres av andre signalstoffer. I enkelte tilfeller passer imidlertid også andre molekyler inn i bindingssetet til reseptoren, og disse kan enten aktivere reseptoren slik som det naturlige signalstoffet, eller de kan hemme reseptoren. En rekke legemidler og giftstoffer fungerer ved at de utkonkurrerer det naturlige signalstoffet og hemmer reseptoren sin funksjon.

Enkelte reseptorer binder sitt respektive signalstoff veldig raskt og med stor tiltrekningskraft, med såkalt høy affinitet. Om et signalstoff har høy eller lav affinitet påvirker hvor sterkt det binder til reseptoren, og hvor mye av signalstoffet som må til for at reseptoren skal bli aktivert. Det trengs lite av et signalstoff med høy affinitet, mens det trengs mye av et signalstoff med lav affinitet for å aktivere en reseptor.

Når en reseptor binder sitt signalstoff, vil dette ofte resultere i at reseptoren endrer fysisk form, ofte kalt en konformasjonsendring. Denne formendringen kan tilgjengeliggjøre deler av reseptoren som i sin tur viderefører signalet ved å påvirke andre proteiner eller molekyler inne i cellen. Dermed overføres signalet fra utsiden av cellen, altså fra det ekstracellulære miljøet, til innsiden av cellen, det intracellulære miljøet.

På samme måte som at reseptoren endrer seg ved aktivering, er det like viktig at den endrer seg når signalet tar slutt. Dette kan foregå på flere måter, for eksempel ved at signalstoffet eller reseptoren i seg selv brytes ned, eller ved at andre proteiner påvirker reseptoren slik at den returnerer til sin opprinnelige form. I noen tilfeller tar dette tid, slik at et signalstoff som utløser en respons ikke kan utløse samme respons igjen umiddelbart.

Man skiller gjerne reseptorer ut fra hvordan de fremkaller en respons i målcellen. Dette har også betydning for hastigheten på signaloverføringen.

Metabotrope reseptorer virker langsomt og involverer flere ledd enn motparten, ionotrope reseptorer, som er involvert i svært hurtig signalformidling. Reseptoren for dopamin, som vi blant annet finner i hjernen, er et eksempel på en metabotrop reseptor. Når dopamin binder til en dopaminreseptor, skjer det en rekke endringer i cellen, og mange av disse varer lenge. Nevrotransmitteren acetylkolin kan binde flere typer reseptorer, blant annet nikotinreseptoren som er involvert i muskelsammentrekning. Nikotinreseptoren er en ionotrop reseptorer, og effekten av aktivering er svært hurtig og kortvarig.

Man skiller også mellom membranreseptorer og intracellulære reseptorer. Membranreseptorer er reseptorer som finnes på utsiden av cellen, forbundet med cellemembranen. Slike reseptorer har gjerne en vannavstøtende (hydrofob) del som er festet i, eller som går gjennom cellemembranen. Membranreseptorer aktiveres ved at en korresponderende ligand binder til reseptoren på ekstracellulær side. Den aktiverte reseptoren videreformidler i sin tur signalet intracellulært.

• reseptor – sansene
• celle
• signalformidling
• hormoner
• proteiner
• sansene