De sju øverste ribbeinsparene har fortil en forlengelse av glassaktig (hyalin) brusk som danner leddforbindelse med brystbeinet. De kalles derfor ekte ribbein (costae verae). Det 8.–10. paret når ikke helt frem til brystbeinet og kalles derfor falske ribbein (costae spuriae). De er innbyrdes forbundet med en bruskplate til det syvende ribbeinsparet, og danner på hver side ribbeinsbuen (arcus costalis). De største (midtre) ribbeina er ikke helt jevnt buet, men kan danne en liten «knekk» baktil, den såkalte ribbeinsvinkelen (angulus costae), som representerer det laterale feste for den lange ryggstrekkemuskelen (musculus erector spinae). Det 11. og 12. ribbeinsparet har ikke brusk fortil, men har frie ender og kalles derfor «flytende ribbein» (costae fluctuantes).

Det 1., altså øverste, ribbeinsparet er bredere og mer krummet enn de andre, og har en overflate som vender mer oppover enn fremover. Det er forbundet til brystbeinets øvre hjørner ved et uekte ledd, mens de øvrige seks ribbeinsparene har en ekte leddforbindelse med brystbeinet (sternocostalledd). Siden første ribbeinspar vanligvis ikke kan palperes, begynner tellingen av ribbeina fra angulus sterni, hvor det 2. paret fester seg. Brusken og de fremre leddene muliggjør en viss bevegelse og formforandring av brystkassen under respirasjonen.

Anatomisk består hvert ribbein av et ribbeinslegeme (corpus) og et hode (caput) baktil. Her har ribbeina to ekte leddforbindelser: både med brystvirvlenes tverrtagger og med selve virvellegemene. Bevegelsen er en rotasjon rundt en skrå akse trukket gjennom disse to leddene. Leddforbindelsen med tverrtaggene danner en liten fortykkelse (tuberculum). Leddforbindelsen med virvellegemene er er dobbeltledd, idet hvert ribbein artikulerer med to og to nabovirvler og støter an mot mellomvirvelskiven, med unntak av de to nederste ribbeina som bare danner ledd med brystvirvlene T11 og T12 direkte.

Ribbeina regnes som flate knokler. På innsiden av nedre kant har de en fure (sulcus costae) som rommer mellomribbeinsnerver (intercostalnerver) og blodkar.

Ribbeina utvikler seg, slik som de andre knoklene, av parvise fortetninger i det mesodermale bindevevet (mesekym) langs ryggstrengen (chorda dorsalis). De dannes av somittenes sklerotomceller som brer seg lateralt, på samme måte som anlegget for intercostalmuskulaturen. I hals-, lumbal- og sakraldelen av ryggsøylen smelter ribbeinsanleggene sammen med virvellegemene og danner disses tvertagger. Forbeiningen av ribbeina begynner allerede i 2. embryonalmåned. Den fremre delen som forblir som brusk frem til høy alder.

Ribbeina danner sammen med brystbeinet og ryggsøylen et forholdsvis sterkt og lett «bur» som beskyttelse omkring de livsviktige organene hjertet og lungene. Dessuten bidrar de til å opprettholde undertrykket i brysthulen, som er en betingelse når man skal puste inn.

Ribbeinas bevegelser skjer dels ved muskellag som ligger mellom dem, såkalte mellomribbeinmusklene (interkostalmusklene, musculi intercostales), dels ved bryst-, buk-, rygg- og skuldermuskulaturen.

På grunn av sin spinkle struktur er ribbeina lett utsatt for skader ved støt og slag mot brystkassen, særlig hos eldre kvinner. Se osteoporose, ribbeinsbrudd.

Ribbeina er vel en av de få kroppsdelene som nevnes eksplisitt i Bibelen, der det står at Gud lot Adam falle i søvn, «og mens han sov, tok han et av hans ribbein og fylte igjen med kjøtt. Og Gud bygget av det ribbein han hadde tatt av mennesket, en kvinne...» (1. Mos. 2, 21–22). Dette har gjennom tidene ført til en oppfatning om at mannen har færre ribbein enn kvinnen – en oppfatning som mange steder har holdt seg levende helt frem til vår egen tid.

Deformering av kvinnens ribbein ved bruk av korsett eller stramme snøringer rundt livet var relativt utbredt i de «bedre kretser» på 1700- og 1800-tallet, da et smalt liv var et ideal. Det ble hevdet at en mann med store hender skulle kunne holde rundt kvinnens talje, slik at fingertuppene berørte hverandre. Utrolig nok gjøres det i dag det «kosmetiske» inngrep hvor de nederste ribbeina fjernes operativt, for å oppnå «den ideale talje».

• halsribbein
• brystkassen
• skjelettet
• ribbeinsbrudd