Sarkom er en sjelden krefttype og utgjør om lag én prosent av alle ondartede svulster. Hvert år er det cirka 500 nye tilfeller av bløtvevssarkom og 50 nye tilfeller av beinsarkom i Norge.

Det vanligste sarkomet er gastrointestinal stromal tumor (GIST). De vanligste bløtvevssarkomene etter GIST er myksofibrosarkom (og lignende sarkomer), leiomyosarkom og liposarkom.

Gjennomsnittsalderen ved diagnosetidspunkt ved bløtvevssarkom er rundt 60 år, men sykdommen forekommer i alle aldersgrupper. Hos barn og tenåringer er sarkom den tredje hyppigste kreftformen etter leukemi og hjernesvulst.

Beinsarkom er vanligst hos barn og unge og hos eldre over 60 år. De vanligste beinsarkomene er osteosarkom, Ewings sarkom og kondrosarkom.

De fleste sarkomer oppstår uten kjent årsak. Ytre faktorer som ioniserende stråling og vinylklorid kan øke risikoen, og betydelig økt forekomst sees ved en del arvelige syndromer, som Li-Fraumeni-syndromet og nevrofibromatose. Hvis man tidligere har hatt retinoblastom, øker det risikoen for senere i livet å få sarkom.

Symptomene og sykdomstegnene avhenger av hvor kreften sitter og om det er et bein- eller bløtvevssarkom.

Sarkom som vokser i beinvev vil vanligvis gi smerte og eventuelt hevelse rundt knokkelen. Av og til oppdages svulsten når den har gjort et område av skjelettet så svakt at beinet til slutt brekker (spontanfraktur).

Sarkom i kroppens bløtdeler, som for eksempel muskler eller fettvev, gir oftest hevelse. Graden av smerte og andre symptomer og tegn avhenger av hvor på kroppen og hvor i vevet svulsten sitter, og hvor raskt den vokser.

Det er stor variasjon i hvor fort sarkomet vokser og hvor lett det sprer seg, avhengig av diagnose og hvor aggressiv svulsten er (malignitetsgrad). Svulsten kan trenge inn i vevet rundt der den har oppstått. Vanligste vei for fjernspredning er via blodbanen til lungene. Seint i forløpet kan sykdommen spre seg til andre organer og til skjelettet. Spredning via lymfeknuter er sjelden.

En beinsvulst påvises oftest med radiologiske undersøkelser, for eksempel MR tatt på grunn av knesmerter. Ved mistanke om beinsarkom tar man vanlig røntgen først. Hvis bildene viser mulig sarkom eller annen svulst, skal pasienten henvises til ett av landets sarkomsentre. Ved mistanke om bløtvevssarkom i form av en stor eller dyp kul skal det tas MR, og hvis MR viser noe annet enn lipom skal pasienten henvises til sarkomsenter. Der gjøres mer omfattende utredning.

For å stille diagnosen er det i de aller fleste tilfellene nødvendig med vevsprøve (biopsi). Biopsi ved sarkom skal tas ved eller i nært samarbeid med sarkomsenter. Patologen gjør en mikroskopisk analyse av vevsprøven. Som regel gjøres immunhistokjemi som påviser spesielle stoffer i svulsten, og ofte cytogenetikk på jakt etter karakteristiske genfeil i svulstvevet. For å utrede om det finnes fjernspredning gjør man CT-undersøkelser av lungene og eventuelt mage og bekken. FDG-PET-CT er aktuelt ved noen diagnoser.

Kirurgi er standardbehandling for å fjerne primærsvulsten ved flertallet av bløtvevs- og beinsarkomer.

Prognosen varierer mye fra pasient til pasient, og avhenger blant annet av sarkomtype, utbredelse av sykdommen på diagnosetidspunktet og pasientens alder. 60–70 prosent av pasientene lever og er friske fra kreften etter fem år. Sarkom med tilbakefall eller spredning kan bare unntaksvis helbredes, men medikamenter kan holde sykdommen i sjakk lenge, og både kirurgi og strålebehandling kan være aktuelt som lindrende behandling.

• kreft
• målrettet kreftbehandling