Versjon 1 av Sverige – kunst – Store norske leksikon

Forhistorisk tid

Ristninger av dyr fra yngre steinalder er i Sverige som i Norge de eldste kunstminnesmerker (Jämtland, Härjedalen). Fra bronsealderen kjennes en tilsvarende spiralornamentikk som i Danmark. I Bohuslän, Östergötland, Uppland og østre Skåne er det tallrike helleristninger med menn, skip og forskjellige dyr foruten symbolske figurer (hjul, skålgroper, fotsåler), tolket som fruktbarhetssymboler. Fra ca. 400 e.Kr. ble det utviklet en sjelden rik og fantasifull dyreornamentikk, som nådde sitt høydepunkt på 600-tallet i den såkalte «2. stil» (Vendel-stil) med fyrstegravene i Uppland (Vendel, Valsgärde), og på Gotland. På 700-tallet opptrådte den mer raffinerte «yngre Vendel-stil», influert av irske båndfletninger, og på de gotlandske billedsteiner finnes samtidig figurrike mytologiske opptrinn. Dyrestilens siste store blomstring er de elegante ormeslyngninger på de mange runesteiner fra 1000-tallet, funnet med sentrum i Uppland. Mange er signert med kunstnernavn som Listen, Balle, Fot og Öpir.

Romansk kunst

Middelalderens skaperglede ytrer seg i fornemme romanske kunstprodukter som billedvev (Överhogdal, Skog), gullsmedarbeider (Söderalafløyen), smijern og treskjæring, der de gamle dyreslyngninger og de nye plante- og båndfletninger kjemper om plassen. I tillegg kommer kirkearkitekturen; særlig rikt utstyrt er de gotlandske steinkirker, og Gotland ble fra 1200-tallet sentrum for en rik skulpturblomstring, særlig med en stor produksjon av døpefonter. Her arbeidet navngitte mestere som Hegvald og Sigraf, i tillegg til anonym-mestere. Sverige har også en rik bestand av romansk treskulptur, madonnaer (Mosjö, Appuna), krusifikser (Vänge, Danderyd) og helgenstatuer. De eldste kalkmalerier går likeledes tilbake til romansk tid, og på Gotland fantes en glassmalerskole som fikk en ny blomstring i gotisk tid, ca. 1275–1350.

Gotikken

Gotikken kom til Sverige først i annen halvdel av 1200-tallet. Den nesten urørte Linköping domkirke, som for en stor del er holdt i engelsk høygotikk, har rik skulpturutsmykning. I skulpturen dominerte en forfinet og aristokratisk stil, ikke minst i de mange Olav- (Olof-)fremstillinger. Fransk påvirkning preget Öjakrusifikset fra Gotland, St. Erik i Roslags-Bro og Bunge-mesterens arbeider. På 1400-tallet var birgittinernes by Vadstena også et sentrum for skulptur. På denne tid avløses den franske skole av den nordtyske, med viktige importarbeider som Bernt Notkes St. Göran i Storkyrkan, Stockholm. Av innfødte mestere kan nevnes Haaken Gulleson. Etter 1500 kom også flamske arbeider (Brussel og Antwerpen) til landet. Det gotiske monumentalmaleri på tre finner vi gode eksempler på i Dädesjö (1200-tallet), Södra Råda (1300–1400-tallet) og Björsäter (ca. 1350). På 1400-tallet blomstret kalkmaleriet i kirkenes pussede teglsteinshvelv, med navn som Nils Håkansson, mäster Petrus og hans mer berømte elev Albertus pictor i Uppland. Den siste virket også som tekstilkunstner (perlebroderi). Under renessansen var malerkunsten i Sverige først og fremst en fyrstelig portrettkunst, dyrket av utlendinger. Et unntak er den merkelige «vädersolstavla» i Storkyrkan, Stockholm (1535), Sveriges eldste landskapsmaleri.

Malerkunsten og skulpturen var som arkitekturen under 1600-tallets karolinske barokk pompøs, praktglad og dekorativ. I Drottningholm arbeidet freskomaleren Johan Sylvius og tidens berømte hoffmaler David Klöcker Ehrenstrahl, som også virket som portrettør, dyremaler osv. David von Krafft og Michael Dahl malte hovedsakelig portretter. Nicolaes Millich og Burchard Precht skapte i rutinert masseproduksjon kirke- og gravskulptur, skulpterte møbler osv.

Rokokkoen

Rokokkoen (ca. 1730–70). I 1732 ble franskmannen Guillaume Thomas Taraval (1701–50) innkalt som dekoratør til Stockholm slott, og samme år kom Carl Hårleman hjem fra Paris; begge ble forkjempere for den nye stil. Hårlemans elev Jean Eric Rehn ble tidens ledende stilkunstner, virksom både som arkitekt, tegner og kunsthåndverker. Tidens portrettmaleri gjorde svensk kunst internasjonalt kjent. Av størst betydning var Carl Gustaf Pilo, som ble dansk hoffmaler og etter hjemkomsten til Sverige 1772 malte et av hovedverkene i svensk kunst, Gustav 3s kroning. I Paris skapte Gustaf Lundberg seg et navn som pastellmaler, og Alexander Roslin ble berømt som den fornemme verdens skildrer. Helt forfransket var også Niclas Lafrensen d.y., som skildret pikante budoarscener. De ledende rokokko-billedhuggere var franskmenn knyttet til slottsbygget i Stockholm: Jacques-Philippe Bouchardon og Pierre Hubert L'Archevêque, begge også gode portrettbilledhuggere. Den siste modellerte Gustav Adolfs rytterstatue, som først ble reist 1796. Kunsthåndverket stod høyt, både møbel-, tekstil-, gullsmed- og fajansetilvirkningen (Rörstrand), og mange steder i landet (Halland, Småland, Dalarna, Hälsingland) oppstod et livlig og festlig dekorativt veggmaleri som under navn av «dalmålningar» fortsatte til etter midten av 1800-tallet med sentrum i Dalarna.

Malerkunsten i den gustavianske periode (ca. 1770–1810) preges av så vel fransk som engelsk innflytelse. Et romantisk, panteistisk betont natursvermeri preger Elias Martins landskaper, og i hans og Carl Fredrik von Bredas portretter møter man en naturligere, mer følsomt registrerende menneskeoppfatning. Pehr Hilleström grunnla et nasjonalt borgerlig genremaleri, og Louis Jean Desprez malte slagbilder. I en særstilling står bondemaleren Pehr Hörbergs religiøse komposisjoner, men over dem alle raget billedhuggeren Johan Tobias Sergel som tidens sentrale kunstnerskikkelse, fra han 1778 kom hjem etter 11 års Roma-opphold, og til han 1808 endelig så sin Gustav 3-statue reist på Skeppsbron. Tidens kunsthåndverk var en naturlig fortsettelse av rokokkoens. I keramikken fikk Marieberg (1758–88) en kort blomstring, mens Kosta glassverk, grunnlagt 1741, eksisterer den dag i dag.

Karl Johan-stilen

Karl Johan-stilen (ca. 1810–40), som svarer til den franske keiserstil, empiren, hadde fremdeles antikken som en viktig inspirasjonskilde, men også den nordiske oldtid kom nå til. Historiemaleriet ble dyrket av Fredrik Westin og Per Krafft d.y., og særlig den siste var også en habil portrettmaler. I skulpturen ble Sergels nyantikk ført videre av Niclas Byström og Gustaf Göthe. En nasjonal bølge med begeistring for Nordens oldtid var til å begynne med vesentlig litterær (se Götiska förbundet), men fikk avgjørende betydning for billedhuggeren Bengt Fogelberg, som 1830–44 skapte sine nordiske guder Odin, Tor og Balder etter antikke forbilder. Han laget også den livfulle rytterstatuen av Karl Johan i Stockholm (1845–54).

Romantikken

Romantikken (ca. 1840–75) gav seg uttrykk dels i historisme, dels for maleriets vedkommende i en stemningssøkende nasjonal landskaps- og folkelivsskildring. Historismen, som varte ut århundret, preget særlig arkitektur og kunsthåndverk. Likesom billedhuggerne var også malerne lenge romersk-inspirert (Gustaf Wilhelm Palm, Uno Troili). Carl Wahlbom gjenopplivet svensk historie, Nils Blommér folketroens verden og Mårten Eskil Winge det gammelnordiske. En avgjørende ny impuls kom med de norske düsseldorferes utstilling i Stockholm 1850. De fleste svenske düsseldorfere ble etter Adolph Tidemands forbilde folkelivsmalere: Bengt Nordenberg, August Jernberg, Ferdinand Fagerlin. En fin barneskildrer er Kilian Zoll. Landskaper malte Edvard Bergh og det eruptive naturtalent Simon Marcus Larsson. Tidens største maleriske begavelse var Johan Fredrik Höckert, særlig med det Delacroix-inspirerte Stockholm slotts brann. Gustav Rydberg står på overgangen til friluftsmaleriet. I 1870-årene preges svensk maleri av Münchenskolens historiske eklektisisme, med Georg von Rosen, Carl Gustaf Hellqvist og Julius Kronberg.

Naturalismen

Etter 1870 ble Paris målet for nesten alle svenske kunstnere. Det gjelder billedhuggere så vel som malere, som i det eksakte franske virkelighetsstudium, friluftsmaleriet og delvis også impresjonismen fant ny malerisk inspirasjon. Blant de første som drog til Paris, var historiemaleren Gustaf Cederström, samtidsskildreren Nils Forsberg og landskapsmaleren Alfred Wahlberg. Utover i 1870–80-årene fulgte så bl.a. Carl Fredrik Hill, en lysende, tidlig stekket malerbegavelse, Carl Larsson, Karl Nordström, Richard Bergh, Hugo Birger, Georg Pauli, Bruno Liljefors, mens Anders Zorn i England utviklet akvarellmaleriet til virtuositet. Den sentrale skikkelse ble Ernst Josephson, like fremragende som maler, polemiker og organisator av «Opponentenes» kamp mot forbenet akademivesen og konservativ borgerlig smak.

Nyromantikken

Nyromantikken oppstod ca. 1890 som en stemningsbeveget reaksjon mot åndløs virkelighetsavbildning og en søken mot det monumentalt forenklede, rytmisk bevegede i pakt med tidens art nouveau. Omtrent alle «Paris-svenskene» vendte hjem; «Varberg-skolen» (bl.a. Nordström og Bergh) tolket det karrige svenske landskapet, Carl Larsson grunnla det nye svenske monumentalmaleri i fresko, og prins Eugen, Eugène Jansson og Herman Norrman søkte stemningsverdiene i den hjemlige naturen. Fantasi og tungsindig humor preger Ivar Arosenius' tegninger og akvareller, et djervere «skämtlynne» Albert Engström. Sterkt preget av tidens internasjonale stilstrømninger er Olof Sager-Nelson og Ivan Aguéli.

Ekspresjonismen

Ekspresjonismen kom til Sverige ca. 1910 med de unge Matisse-elevene: Isaac Grünewald, Leander Engström, Sigrid Hjertén. Til dem sluttet seg Nils von Dardel, Karl Isakson, Gösta Sandels o.a. Sterkt personlig preget er ekspresjonismen hos Vera Nilsson og Carl Kylberg. Også kubismen, introdusert i Sverige av Georg Pauli, fikk tilhengere: John Sten, Gösta Adrian-Nilsson, Otto Carlsund og en tid Otte Sköld. Omkring 1920 kom imidlertid en reaksjon mot den internasjonale modernismen. Intimistene (Torsten Palm, Alf Munthe) dyrket det stillferdige «eksistensmaleri», mens naivistene (Hilding Linnqvist, Eric Hallström, Axel Nilsson o.a.) betonte det primitive, opprinnelige. Denne linje ble fortsatt av Bror Hjorth, Sven «X-et» Erixson, Olle Olsson-Hagalund o.a. I 1930-årene kom ofte en sosial patos til uttrykk hos Erixson, Albin Amelin o.a. Samtidig fikk surrealismen sin nasjonale gruppering i Halmstadskolen. Göteborgskolen, helt fra Sandels' og Simonssons tid med tilknytning til Norge, fikk begavede kolorister i Ivan Ivarson og Inge Schiöler.

Etter den annen verdenskrig orienterte også svensk maleri seg i stor utstrekning i nonfigurativ retning, bl.a. med Olle Bonniér, Pierre Olofsson, Lennart Rohde og Lage Lindell, som 1947 fremtrådte som en egen gruppe, «konkretister». Også ungareren Endre Nemes' lærervirksomhet i Göteborg 1947–55 ble betydningsfull. «Imaginistene» samlet seg om den fantasifulle Max Walter Svanberg. En stram forenkling av naturforbildet preger Saltsjö-Duvnäs-gruppen (Olle Nyman, Roland Kempe o.a.). En radikalisering satte inn i 1960-årene under inntrykk bl.a. av amerikansk pop-kunst og ofte med utpreget sosial og politisk tendens (Torsten Renqvist, Öyvind Fahlström, Carl Fredrik Reuterswärd). I 1970-årene dukket figurative og nyrealistiske strømninger opp (Ola Billgren, John-Erik Franzén o.a.). Installasjoner (Stina Ekman), konseptkunst og minimalistisk kunst gikk i 1980-årene parallelt med gjenopprettelsen av maleriske verdier (Lena Cronqvist) og gjennom en heftig uttrykksmåte basert på ekspresjonismen tidligere i århundret.

I skulpturen dominerte Carl Milles fra omkring 1900. Ved siden av ham stod Carl Eldh som ledende statue- og portrettbilledhugger. Ivar Johnsson og Nils Möllerberg viste klassisistiske drag. Et djervt naturtalent var Axel Petersson, en viktig inspirasjonskilde for naivistiske og primitivistiske skulptører som Bror Hjorth, Eric Grate og Bror Marklund. Blant de mest betydelige nonfigurative skulptører er Arne Jones, Per-Olof Ultvedt og Palle Pernevi.

Sverige – kunst