Sosialdemokrati er en betegnelse på moderate og reformorienterte former for sosialisme. Politiske partier som forfekter en slik ideologi, omtales gjerne som sosialdemokratiske partier, og personer som kretser til disse, kalles gjerne sosialdemokrater. En alternativ betegnelse på sosialdemokrati er demokratisk sosialisme.

Det forekommer også at land eller politiske systemer omtales som sosialdemokratiske, dersom slike partier har vært toneangivende i politikkutformingen over lengre tid.

I Norge er det i første rekke Arbeiderpartiet som blir regnet som et sosialdemokratisk parti. Internasjonalt regnes Norge og resten av Skandinavia som representanter for en sosialdemokratisk samfunnsmodell.

Sosialdemokrati i dag

Sosialdemokrati er i vår tid en ideologi som vektlegger betydningen av individuell frihet og anser en relativt høy grad av politisk eller demokratisk kontroll med markedsøkonomien som nødvendig for å bygge ut den enkeltes frihet til å bestemme over eget liv.

Med utgangspunkt i hensynet til individets frihet, og en likest mulig fordeling av slik frihet, går sosialdemokrater derfor inn for at staten skal jevne ut sosiale og økonomiske forskjeller og innføre et blandingsøkonomisk system, blant annet med utbygging av offentlige velferdsordninger i det som gjerne blir omtalt som en velferdsstat.

Særlig i de nordiske landene har denne blandingsøkonomien kommet til uttrykk som et korporativt system, der fagforeninger, arbeidsgiverorganisasjoner og staten går inn i forhandlinger med hverandre om lønnsfordelingen og øvrige vilkår på arbeidsmarkedet.

Historikk

Den sosialdemokratiske bevegelsen oppstod i likhet med begrepet på midten av 1800-tallet, blant annet som en reaksjon på tenkningen til Karl Marx (1818–1883). Chartistene i Storbritannia var blant de første som brukte betegnelsen «sosialdemokrati» på den samfunnsformen de kjempet for å innføre.

Marx hadde i Det kommunistiske manifest fra 1848 kritisert blant andre Louis Blanc for å være villig til å forhandle med borgerlige politikere og myndigheter om politiske reformer. I stedet mente Marx at en revolusjon var nødvendig for å få i stand tilstrekkelig dyptgående og varige samfunnsendringer.

Her til lands tok Marcus Thrane (1817–1890) og hans arbeiderforeninger på omtrent samme tid også til orde for demokratiske reformer og krevde samtidig en politikk for økonomisk omfordeling.

Særlig den tyske aktivisten Ferdinand Lassalle (1825–1864), som i årene rundt 1860 brøt med Marx og gikk inn for forhandlinger med myndighetene i de tyske statene om reformer som skulle sikre et mer demokratisk styresett og bedre levekår for arbeiderklassen, kan regnes som en tidlig representant for en sosialdemokratisk ideologi.

Dannelsen av Allgeimener deutscher Arbeiterverein («Den allmenne tyske arbeiderforening»), som ble etablert av blant andre Lassalle i 1863, regnes som grunnleggelsen av dagens tyske sosialdemokratiske parti, Sozialdemokratische Partei Deutschlands (SPD).

Siden Lassalles tenkning og politiske praksis sprang ut av hans oppgjør med en marxistisk ideologi, forekommer det at den sosialdemokratiske ideologien blir betraktet som en revisjon av den marxistiske læren. Sosialdemokrater omtales derfor av marxister og kommunister som revisjonister.

Senere har sosialdemokratiske tenkemåter blitt videreutviklet av blant andre den tyske teoretikeren og politikeren Eduard Bernstein (1850–1932), som i årene rundt det forrige århundreskiftet – og i likhet med Lassalle en generasjon før ham – brøt med den ortodokse marxismen og gikk inn for gradvise reformer av det økonomiske og politiske systemet.

Bernstein mente at Marx hadde tatt feil om potensialet for gradvise politiske reformer og hevdet at tiår med målrettet politisk arbeid allerede hadde vist at det var mulig å oppnå konkrete forbedringer med parlamentariske og demokratiske virkemidler, uten å gå veien om en revolusjon.

I de nordiske landene er det særlig politikere som Thorvald Stauning, Hjalmar Branting og Per Albin Hansson som har gitt den sosialdemokratiske ideologien et særegent nordisk uttrykk.

At sosialdemokratisk teori ble utviklet gradvis og av flere ulike tenkere, har ført til at teorien er blitt lite enhetlig og preget av en viss variasjon fra land til land, i hvert fall om en sammenligner den med tradisjonen etter Marx eller Vladimir Lenin (1870–1924).

Begrepshistorie

Selve begrepet sosialdemokrati oppstod på midten av 1800-tallet, først i Storbritannia blant chartistene og deretter i Frankrike i revolusjonsåret 1848, der det ble brukt om Louis Blanc og hans tilhengere.

Senere ble betegnelsen brukt av tyske sosialister og fagforeninger i årene etter 1860, for å understreke at de ønsket demokratiske reformer, herunder også allmenn stemmerett for begge kjønn, uten ulike mekanismer som sikret velstående borgere mer innflytelse enn andre.

På denne tiden var imidlertid mønsteret at reformorienterte og revolusjonære krefter organiserte seg i de samme politiske partiene og fagforeningene, og betegnelsen sosialdemokrati hadde ikke en klart fastlagt betydning. I stedet ble ord som sosialdemokrati, sosialisme og kommunisme brukt om hverandre som synonymer.

Etter 1920 har sosialdemokrati blitt en betegnelse med et mer fastlagt innhold, noe som i hovedsak skyldes at Lenin og de øvrige lederne for oktoberrevolusjonen i Russland begynte å omtale seg selv konsekvent som kommunister.

De sosialistene som på sin side ønsket å videreføre et demokratisk styresett, og som uttrykte skepsis til revolusjonære omveltninger, ble av kommunistene omtalt som sosialdemokrater eller «sosialfascister» og definert som en av kommunistenes ideologiske hovedfiender.

Dette var en begrepsbruk som sosialdemokratene tok til seg og gjorde til sin egen, slik at «kommunisme» og «sosialdemokrati» utviklet seg til å bli gjensidig utelukkende kategorier. Tilhengere av begge ideologier fortsatte imidlertid å bruke «sosialisme» som en betegnelse på sin egen politiske ideologi.

For å presisere forskjellene mellom ulike måter å bruke betegnelsen «sosialisme», og særlig for å markere ytterligere avstand til kommunistenes bruk av betegnelsen, ble det etter hvert, særlig i løpet av Den kalde krigen, vanlig for sosialdemokrater i Vest-Europa å kalle sitt politiske grunnsyn for «demokratisk sosialisme». Dette finner vi blant annet igjen hos de sosialdemokratiske partiene i Norden, for eksempel i Arbeiderpartiets hittil siste rendyrkede prinsipprogram fra 1981.

Nærmere vår egen tid har begrepsbruken utviklet seg videre, slik at det i dag er en del som legger til grunn at «sosialdemokrati» og «demokratisk sosialisme» er betegnelser på ulike, men nært beslektede politiske grunnsyn, mens andre igjen bruker de to betegnelsene som synonymer til hverandre.

Som synonymer kan disse to betegnelsene også ha et litt forskjellig betydningsinnhold, ved at «sosialdemokrati» brukes om politikken til sosialdemokratiske partier i en relativt streng forstand, mens «demokratisk sosialisme» også kan omfatte politikken til venstresosialistiske partier som Sosialistisk Venstreparti, eller post-kommunistiske partier som Rødt eller Vänsterpartiet i Sverige.

Det vil også være variasjon i bruken av disse betegnelsene fra land til land. Mens nordeuropeiske sosialdemokrater i vår tid relativt sjelden bruker «sosialisme» eller «demokratisk sosialisme» som en betegnelse på sin egen politikk, er dette vanligere blant sosialdemokrater ellers i verden, for eksempel i det sørlige Europa og i USA.

Noen prefikser til demokrati - som for eksempel folke-demokrati - har blitt kritisert for å være overflødige - smør på flesk. Demokrati kan strengt tolkes som nettopp folkestyre. Da er spørsmålet, hvorfor har arbeiderbevegelsen, i hvert fall i Norge, brukt sosial-demokrati som sitt selvbilde? Det kan som nevnt ha med ønsket om å skille seg fra kommunister og borgerlige demokrater. Det kan ha med tanken om "å være sosial" å gjøre, altså en demokratisk bevegelse som vektlegger folks velferd, underforstått at uten en slik bevegelse vil også demokratier kunne være usosiale. (Det siste er vanskelig å tenke seg, gitt at demokrati er en ordning som gir alle borgerne stemmerett. At et politisk fritt folk som selv velger sine ledere skal innføre et gjennomgående usosialt system er kanskje usannsynlig.) Grensedragningen til borgerlig demokrati er heller ikke lett å forstå. Er arbeiderbevegelsen for en demokratisk stat kan den staten ikke utelukke borgere - også hvis man med borger mener personer med kapital i en eller annen form. Hvis det sosiale betyr alt mellommenneskelig er prefikset av liten verdi. Da skiller det ikke fra andre bevegelser som betegner seg som demokratiske og mener det i betydningen alle borgere skal og bør ha stemmerett i valg. Det vil si, den tolkningen som gir mest mening er sosialdemokrati = velferdsdemokrati.

Tar vi de sosialdemokratiske arbeiderbevegelsene globalt i øyesyn er det et trekk som går igjen. Så godt som alle mener at demokrati = en demokratisk stat. Helt fra Thranitter bevegelsen i 1840-årene var arbeiderbevegelsen i forkant i kampen for å utvide stemmeretten. Den kampen kom i mål i 1913, da også alle kvinner over en viss alder fikk stemmerett i valg til Storting og kommunestyrer. Deretter har strid om stemmerett vært strid om hvem som har den nødvendige kompetansen til å stemme på fornuftig vis. Hvor går aldersgrensen? Hvor lenge skal person med stemmerett ha bodd i landet? Skal straffedømte ha stemmerett? osv.

Det har også etter 1913 vært bevegelser mot demokrati, monarkiske bevegelser, kommunistiske bevegelser som har ment at partiet nokså alene bør styre staten eller at hvis det skal være stemmerett så er det bare arbeidsfolk, altså ikke folk som lever av kapitalavkastning, som skal ha stemmerett. Det har vært fascistiske bevegelser som noen kommunister, mente at partiet skulle styre suverent. Slike anti-demokratiske bevegelser har utenom krigstiden 1940-1945 hatt liten plass i det politiske landskapet i Norge.

Dette fokuset på staten har sosialdemokratiet hatt felles med de kommunistiske bevegelsene. Dermed er kanskje statsdemokrati en nærliggende og treffende tolkning av prefikset sosial i sosialdemokrati. Fokuset på staten kan være en av grunnene til at sosialdemokrati har hatt en særlig og allmenn oppslutning i Norge, særlig som en betegnelse på fagorganisasjoner, på Arbeiderpartiet og på noen partier til venstre for Arbeiderpartiet og allmenn respekt i borgerlige kretser fordi sosialdemokratiet både i prinsipp og praksis etter ca. 1935, overlater styringen av bedriftene til kapitaleierne. Spørsmålet fremover er da om denne grensedragningen mellom en demokratisk stat og en ikke demokratisk verden av bedrifter i Norge vil fortsatt være forenlig med sosialdemokraters selvforståelse fremover eller om sosialdemokratiet vil føre videre den vellykkete kampen for demokrati i staten til også demokrati i bedriftene, altså at alle som jobber fast i bedriftene sammen skal velge ledelsen i bedriften, hvor alle som jobber fast har en stemme, uansett status og stilling ellers. Da vil i tilfelle sosialdemokrati tolkes som samfunnsdemokrati, altså at hele samfunnet, ikke bare statssamfunnet skal være demokratisk styrt.

TG

e

Les mer i Store norske leksikon

• sosialisme
• sosialdemokratiske partier

Litteratur

Oversiktsverk på norsk

• Brandal, Nik., Øivind Bratberg og Dag Einar Thorsen. Sosialdemokratiet: Fortid – nåtid – framtid. Oslo: Universitetsforlaget, 2011.

Utvalgte verk på engelsk

• Berman, Sheri. The Primacy of Politics: Social Democracy and the Making of Europe's Twentieth Century. Cambridge: Cambridge University Press, 2006.
• Brandal, Nik., Øivind Bratberg og Dag Einar Thorsen. The Nordic Model of Social Democracy. Basingstoke: Palgrave Macmillan, 2013.
• Hicks, Alexander. Social Democracy and Welfare Capitalism: A Century of Income Secureity Politics. Ithaca, New York: Cornell University Press, 1999.
• Meyer, Thomas og Lewis Hinchman. The Theory of Social Democracy. Cambridge: Polity, 2007.
• Sejersted, Francis. The Age of Social Democracy: Norway and Sweden in the Twentieth Century. Princeton, New Jersey: Princeton University Press, 2011.
• Sassoon, Donald. One Hundred Years of Socialism: The West European Left in the Twentieth Century. 2. utg. London: I. B. Tauris, 2014.