Parlamentarisme er en styreform hvor den politiske makten ligger hos parlamentet (i Norge Stortinget).
Under parlamentarismen skal regjeringen både utgå fra parlamentet (nasjonalforsamlingen) og være ansvarlig overfor dette.
Parlamentarismen innebærer at regjeringen iverksetter de vedtak som Stortingets gjør.
Siden et parlament som regel består av flere (parti)grupper, vil imidlertid i praksis regjeringen normalt være en eksekutivkomité for en del av parlamentet. Utgjør denne delen et flertall taler man om flertallsparlamentarisme, i motsatt fall kalles det mindretallsparlamentarisme. I Norge hadde vi flertallsparlamentarisme under regjeringen Stoltenberg fra 2005 til 2013, men mindretallsparlamentarisme under regjeringen Solberg fra 2013.
En parlamentarisk regjering uten flertallsstøtte vil som regel være en svak regjering; den vil eksistere bare fordi det ikke er mulig å få dannet en flertallsregjering. Så lenge andre partier mer eller mindre aktivt støtter en mindretallsregjering slik at den ikke har noe flertall mot seg, kan den regjere. Historisk har det vært en tendens til at tiltroen til parlamentarismen svekkes hvis det i lengre tid er mindretallsregjeringer. Generelt har det også vist seg at sjansen for mindretallsparlamentarisme øker med antallet partier som er representert i parlamentet. Partitallet er igjen påvirket av valgordningen.
En parlamentarisk regjering må tre tilbake hvis den mister tilliten hos flertallet av nasjonalforsamlingen. Dette kan skje ved at nasjonalforsamlingen etter valg får et nytt flertall. Men det kan også skje ved at nasjonalforsamlingen vedtar et mistillitsvotum mot regjeringen. Av og til vil det være noe uklart om regjeringen har nasjonalforsamlingens tillit. Regjeringen kan for eksempel ha lidd nederlag i viktige lov- eller budsjettsaker, eller det kan være gjort ulike regjeringskritiske vedtak som til sammen utgjør et negativt flertall. I en slik situasjon kan regjeringen velge å gå av, eller den kan utfordre parlamentet til å ta eksplisitt stilling til regjeringen. Regjeringen kan for eksempel be om et tillitsvotum, eller den kan sette sin stilling inn på å få en bestemt sak vedtatt (stille kabinettspørsmål).
I Norge ble parlamentarismen grunnlovfestet Stortinget i 2007 vedtok Grunnlovens § 15, hvor det slås fast at Regjeringen eller en enkeltstatsråd forpliktes til å gå av hvis et mistillitsforslag blir vedtatt i Stortinget. Før dette hadde parlamentarismen siden slutten av 1800-tallet vært konstitusjonell sedvanerett.
Parlamentarisme forutsetter ikke demokrati og demokrati heller ikke parlamentarisme.
Historikk
Parlamentarismen vokste frem i England i løpet av 1700-tallet, lenge før parlamentet var blitt reelt folkevalgt. I Norge utviklet parlamentarismen seg midt på 1800-tallet og ble formelt og reelt fastslått i og med Riksrettsdommen mot ministeriet Selmer i 1884; Stortinget ble imidlertid først senere fullt demokratisert (allmenn stemmerett for menn 1898, for kvinner i 1913). Selv om de aller fleste demokratiske land, blant annet alle de skandinaviske landene, har parlamentarisme, finnes det også ikke-parlamentariske demokratier, for eksempel USA og Sveits.
I Norge var perioden 1884–1918 preget av flertallsparlamentarisme og av et topartisystem. Fra 1918 til 1940 var det et flerpartisystem og samtlige regjeringer var mindretallsregjeringer. Perioden 1945 til 1961 var igjen preget av flertallsparlamentarisme, til tross for et flerpartisystem. Siden 1961 har ikke noe enkelt parti hatt flertall i Stortinget, men de borgerlige koalisjonsregjeringene 1965–71 og 1983–85 hadde et flertall bak seg i Stortinget. Det samme hadde den rød-grønne regjeringen 2005-2013.