Parlamentarisme er en politisk styreform. At en stat er parlamentarisk, betyr at regjeringen sitter så lenge flertallet i nasjonalforsamlingen tillater. Norge har parlamentarisme som styreform.

En regjering må søke avskjed

• om et flertall i nasjonalforsamlingen stemmer for et mistillitsforslag mot regjeringen eller et enkelt regjeringsmedlem (mistillitsvotum)
• om den lider nederlag i en votering som den på forhånd har truet med å gå av om den taper (kabinettsspørsmål)
• eller når partiet/partiene den bygger på, taper i valg for et annet regjeringsalternativ.

En parlamentarisk regjering fungerer som kollegium. Dersom regjeringen felles i nasjonalforsamlingen eller taper i valg, søker hele regjeringen avskjed. Statsministeren kan riktig nok skifte ut enkelte medlemmer før et eventuelt mistillitsforslag kommer opp til avstemning.

Positiv og negativ parlamentarisme

De fleste land med flere enn to partier har positiv parlamentarisme. Da voterer parlamentet over ny statsminister eller regjeringens tiltredelseserklæring. Disse voteringene kalles investitur eller innsettingsvedtak.

Norge har, i likhet med Danmark, en negativ parlamentarisme. Her får partiet eller partiene som nasjonalforsamlingen minst sannsynlig vil vedta mistillitsvotum mot, oppdraget med å danne regjering.

I Norge, hvis det ikke er opplagt hvem som får oppdraget, foretar stortingspresidenten sonderinger i partigruppene. Presidenten legger deretter resultatet til grunn for et råd som gis til avtroppende statsminister, som så «peker på» sin etterfølger.

Flertalls- og mindretallsparlamentarisme

Makten til regjeringen kan skifte sterkt fra flertalls- til mindretallsregjeringer. En flertallsregjering bygger på ett parti eller flere partier med flertall i parlamentet. Noen kaller dette flertallsparlamentarisme.

Mindretallsparlamentarisme forekommer når regjeringen ikke har flertall i parlamentet. Da er regjeringen en mindretallsregjering. I Norge hadde vi flertallsparlamentarisme under regjeringen Stoltenberg fra 2005 til 2013, men mindretallsparlamentarisme under regjeringen Solberg fra 2013.

To typer ansvar

Parlamentarisme bygger på to slags ansvar: «parlamentarisk (politisk)» og «konstitusjonelt». Parlamentarisk ansvar bygger på politisk skjønn, uten at det nødvendigvis refereres til brudd på en rettsregel. Ifølge jusprofessor Fredrik Sejersted kan for eksempel mistillitsforslaget gjelde været på 17. mai. Velgerne må bare godta begrunnelsen.

Konstitusjonelt ansvar gjelder brudd på konstitusjonen, det vil si «rettsnormer». Dette ansvaret var nedfelt i 1814-Grunnlovens bestemmelser om Riksretten.

Historie

Første skritt som pekte i retning av parlamentarismeble tatt i 1884. Partiet Venstre seiret i Riksrettsdommen mot ministeriet Selmer.

Striden sto om regjeringsmedlemmene skulle kunne møte i Stortinget. Kongen hadde lagt ned veto tre ganger mot Stortingets flertall. Etter valget i 1884 stilte et flertall på Stortinget ministeriet Selmer for Riksrett, og vant. Johan Sverdrup kunne deretter danne landets første flertallsregjering utgått fra Stortinget.

Det fullstendige skifte av styreform kom som en følge av unionskonflikten. Etter kongeskiftet høsten 1905 fikk regjeringen overdratt all utøvende myndighet fra Kongen. Et par år seinere hadde alle parter akseptert at et mistillitsvotum måtte medføre regjeringens avgang.

Den negative parlamentarismen kan føres tilbake til regjeringsskiftet i 1908. Da satt det tre partier på Stortinget, og ingen hadde flertall alene. Da skar statsminister Gunnar Knudsen gjennom: «Det er en selvfølge, forekommer det mig, at naar man har en saadan situation, saa maa man i al rimeligheds navn underkaste de hidtilværende parlamentariske læresætninger en revision.» Han ville bli sittende til regjeringen ble felt eller Venstre tapte i valg. Ingen sa ham imot, og slik er ordningen blitt i ettertid.

Først 20. februar 2007 brakte Stortinget mistillitsinstituttet, og dermed parlamentarismen, inn i Grunnloven, i paragraf 15. Før den tid var parlamentarismen ansett for å være konstitusjonell sedvanerett.

I 2007 og 2012 var det i Norge utarbeidet grunnlovsforslag om kombinert innsettingsvedtak («investitur») og betinget oppløsningsrett. Norge er alene blant parlamentarisk stater om å mangle oppløsningsrett med nyvalg. Intensjonen var å skape klare skiller ved regjeringens tiltredelse og la velgerne dømme dersom Stortinget seinere skulle felle den. Stortinget avviste begge forslag, mye på grunn av motstand fra partier som så seg tjent med å være i «vippeposisjon».

Litteratur

• Sejersted, Fredrik. Kontroll og konstitusjon. Statsrettslige studier av Stortingets kontrollvirksomhet. Oslo 2002 (Cappelen). Denne juridiske avhandlingen gir den bredeste behandlingen av Stortingets kontroll fra 1814 til 2002.
• Nordby, Trond. Grunnlov og styreform. Norge 1814–2010. Oslo 2010 (Universitetsforlaget). Foruten å gi en bred framstilling av parlamentarismens historiske framvekst analyseres Stortingets økte vekt fra 1990-årene og fram til 2010 på kontrollvirksomhet. Sett i dette perspektivet var det vært kontinuitet fra 1870-årene til i dag.

Videre lesning

• Parlamentarismens historie på Stortingets nettsider.