Carl Rogers var en amerikansk psykolog. Han er særlig kjent som skaperen av klientsentrert terapi. I sin personlighetspsykologi la han særlig vekt på utviklingen av personens selvbilde som avgjørende for både tilpasning og mistilpasning. Rogers regnes som foregangsmann for humanistisk personlighetspsykologi.

Opprinnelig ville han vie sitt liv til landbruk og dyreoppdrett ved University of Wisconsin, men forlot dette til fordel for teologiske studier i New York. I 1922, etter å ha deltatt på en internasjonal konferanse om sammenlignende kulturer, skiftet han studie til psykologi og var sterkt inspirert av eksistensialisme fra Europa. I arbeidet med sin doktoravhandling ble han interessert i studier av barn ved The Societry for the Prevention of Cruelty to Children i Rochester, N.Y og utga sin første bok, The Clinical Treatment of the Problem Child, i 1939. Boka førte til et professorat i klinisk psykologi ved Ohio State Universitetet.

Hans interesse for psykoterapi og rådgivning la grunnlaget for klientsentrert terapi eller ikke-dirigerende terapi innen området humanistisk psykologi. Terapiformen skiller seg fra annen terapi ved at den ikke legger vekt på teorier om klientens psykiske problemer, for eksempel psykodynamisk terapi eller kognitiv terapi, men i stedet tar utgangspunkt i at klienten kjenner best til seg selv og sin situasjon. Viktige elementer i terapien er bekreftelse, akseptering og forståelse og terapiformen er spesielt egnet for personer med lav selvfølelse.