Peruansk arkeologi deler tiden fra oppkomsten av de eldste statsbyggende tradisjoner rundt år 3500 fvt. til den spanske erobringen på 1530-tallet i flere epoker. Tidslinjen veksler mellom perioder preget av én dominerende kultur (som samler Andes i en felles «horisont») og perioder med regionalt drevet utvikling. Chimú er en regional kultur plassert mellom to «horisonter», mellom år 800 og 1000 evt. da Wari- og Tiwanaku-imperiene dominerte Andes, og tiden da Inkariket hersket over hele Andes (1470–1532).

Med et mulig unntak for den såkalte knuteskriften khipu (som først og fremst ble brukt til regnskapsføring), utviklet Chimú aldri noen skriftkultur. Bortsett fra det spanske kronikører formidlet av muntlige tradisjoner, er arkeologiske utgravinger kildene til kunnskap om det som en gang var et gudekongedømme med en halv million innbyggere. Legendene beretter at Chimú ble grunnlagt av kong Taycanamo omkring år 850 evt. Han skal ha kommet seilende på balsaflåter fra nord. Etter ham fulgte ti konger, blant dem sønnesønnen Ñancempinco som innledet erobringene, og Minchançaman, som ble den tiende og siste. Han døde som fange i inkahovedstaden Cuzco.

Utover 1100-tallet står Chan Chan fram som det største urbane senteret på Perus nordkyst. Chimú-hovedstaden ligger like ved ruinene etter de største tempelkompleksene Moche-kulturen hadde bygd 500 år tidligere. Arkeologien bekrefter tradisjonene om at Chan Chan ble grunnlagt rundt år 900 evt. samt at Taycanamos etterfølgere innledet en erobringspolitikk. Arkeologisk materiale antyder dessuten at imperiebyggingen ble innledet nettopp da Mochedalen ble rammet av jordskjelv og tørke på 1100-tallet. Annektering av naboriker og anlegg av stadig større vanningssystemer ga store gevinster.

Minchançaman la under seg områder langs kysten nordover (Sicán ble erobret i 1325) og sørover (til Carabayllo ved Lima) samt oppover i høylandet til Cajamarca. På de to siste stedene kom det til konflikt med ekspanderende inkahærer. Skal vi tro inkaenes legender, måtte den egenrådige Chimú-kongen se seg overvunnet etter harde kamper gjennom ti år. Sannsynligvis handlet seieren også om at inkaen Thupa Inca Yupanki kunne innta Chan Chan fra landsiden etter å ha ødelagt vanntilførselen.

Sammenlignet med sine forløpere var Chan Chan et betydelig større og mer urbant samfunn, og riket er langt mer sentralisert. Handelen var mer omfattende, og håndverksproduksjonen både mer betydningsfull og mer effektiv. Håndverkerområdene lå rundt palassene i sentrum, og det er avdekket ulike verksteder for ulike råvarer og for ferdiggjøring. Man tror at husholdene arbeidet i regi av å tilhøre underordnede klaner (aylluer), og at høyere rangerte aylluer sto for handel og eksport. De ti palassene i Chan Chan hadde tusenvis av lagerrom og hundrevis av audiensværelser med forseggjorte sitteplasser. Sammenliknet med det man vet om økonomien i andre andinske samfunn, antyder denne arkitekturen at varebytte ble avtalt mellom ledere av aylluer snarere enn ved omsetning på et åpent marked.

Chan Chans byplan etterlater et inntrykk av orden og hierarki. Ruinene forteller også om et teokratisk samfunn der en halvt guddommelig monark hadde all makt. Arkeologer og historikere har tegnet et bilde av et strengt klassesamfunn med fem stender. Denne rangeringen speiler seg også utover i riket med bysamfunn på forskjellige nivåer og med forskjellige funksjoner. Man ser et stort byråkrati og en effektiv administrasjon. Nyere forskning peker imidlertid på at mye av den sosiale rangeringen og økonomiske spesialiseringen henger sammen med hvordan befolkningen besto av aylluer. En ayllu er en slags klan med 20–100 familier som utveksler ektefeller, og sammen utøver et yrke eller utnytter en ressurs og ofrer til sitt hellige opprinnelsessted (wak’a). I Chimú ofret alle til herskeren i tillegg. Administrasjonen av riket besto i å samordne og omfordele oppgaver og ressurser mellom en stadig voksende sammenslutning av aylluer.

Ettersom håndverk og handel ble stadig viktigere, flyttet store deler av landbefolkningen i Moche-dalen inn til byen. Det samme skjedde i nabodalene. Man tror at åkerdrift og fiske ble utført av underordnede aylluer som bodde i de ytre delen av byene. Hovedsteder i overvunne nabodaler ble omgjort til sekundære administrasjonssentre i imperiet. Hele folkegrupper med håndverkere og handelsmenn ble flyttet i kraft av å utgjøre en ayllu. Nyere arkeologiske funn og skjelettanalyser støtter tradisjoner som forteller at Chimús sofistikerte gullsmeder opprinnelig kom fra Sicán. Etter inkaens erobring ble de flyttet til Cuzco og sto for utsmykningen av soltempelet Qoricancha, inkaenes helligste sted.

Sammenlignet med Inkariket og andre andinske tradisjoner, utmerker Chimú seg ikke bare med sin effektive produksjon, men også med sine sofistikerte metall- og tekstilarbeider. Imperiet kontrollerte gull-, sølv og koppergruver og fangsten av spondylus-muslinger i tropisk farvann lengre nord. Mange gullsmykker har relieffer som viser hvordan dykkere ble sendt i dypet for å sanke de høyt skattede muslingene. Tekstiler ble vevd med råvarer fra bomull dyrket ved kysten, ull fra alpakkadrift i fjellene og fuglefjær hentet fra Amazonas-siden av Andes. Ferdigvarene ble sendt videre på handelsflåter sørover eller med lamakaravaner opp i fjellene.

Ved siden av gullarbeidene og tekstilene fremstår den svarte, høyglansede keramikken som ble laget i Chan Chan som mindre sofistikert enn arbeidene fra den tusen år eldre moche-kulturen. Til gjengjeld var den solid, fremstilt ved brenning ved høy varme, masseprodusert og dermed godt egnet til handel.

Sannsynligvis sto Chimú-kulturen for en ytterligere utbygging av vanningsanleggene i regionen. Det ble bygd kanaler på opptil 84 kilometer mellom nabodaler. I Chan Chan har brønnene som går ned til grunnvannet en dybde på opptil 15 meter. Vi antar at vedlikeholdet av kanalene ble administrert gjennom aylluene på samme måte som jordbruksproduksjon og håndverk.

Legendene om Taycanamo legger sterk vekt på at Chimú-kulturen var forskjellig fra sine forgjengere. I samsvar med hva arkeologien viser tror man at overgangen fra Moche- og Sicán-kulturenes stridende høvdingdømmer til Chimú-imperiet også var fundamentert i et religiøst skifte. I 2011 ble det funnet rester av en massegrav på en strand ikke langt fra Chan Chan. 451 av skjelettene var fra jenter og gutter i alderen 5–15 år (pluss 36 voksne). Tett ved lå beinrestene etter 620 lamaer. 63 prosent av menneskene hadde vokst opp utenfor Moche-dalen. Alle (både mennesker og lamaer) var drept med et kutt over brystbenet, og alle ble gravlagt med hodet vendt mot havet. Internasjonal presse presenterte funnet som en av «verdenshistoriens største barnemassakrer».

Senere er det funnet rester etter mange lignende masseofringer datert fra perioden 1050–1450. Det antas at praksisen med masseofringer av barn fra hele riket henger sammen med uårene på 1100-tallet samt med gjennomføringen av en statsreligion i regi av Taycanamos dynasti. At ofringene skjedde langs sjøen kan speile dynastiets opprinnelse i havbåren makt.

Havet var en fundamental guddom eller urkraft ved siden av Månen, Sola, planetene og andre naturkrefter. Månen ble regnet som den mektigste. Man oppfattet livet på Jorden som en overgang mellom himmelen og underverdenen. Livskreftene kom ovenfra, i underverdenen ble livet reprodusert. Sjamaner (prester) organiserte ofringene som måtte foretas for å holde verden ved like. Kon var en slags skapergud, avbildet som et flyvende kattedyr med store øyne og med en stav i armene. Denne figuren kan følges langt tilbake i kystkulturene. Kon var rask og lett, og kunne ta form av både regn- og sandstormer. I tillegg til dette panteonet, dyrket alle aylluer sin opprinnelse i form av mumifiserte forfedre.

Språket quingnam (eller yunga) er nå utdødd. Inkaene kjente det som «fiskernes språk». Det tilhørte sannsynligvis samme språkfamilie som moche (mochica), som dominerte Stillehavskysten for øvrig. Sterkt presset av moche og spansk døde quingnam ut på 1700-tallet. Moche døde ut på 1800-tallet.

• Perus historie
• Sør-Amerikas historie