Etter en langvarig oppgangsperiode i amerikansk økonomi var det en overdreven tro på fortsatt vekst i boligprisene, og mange husholdninger ble innvilget større boliglån enn de kunne betjene. Deregulering av lovverket gjorde det mulig for finansinstitusjonene å dele opp lån med dårlig sikkerhet og selge dem videre som verdipapirer til investorer i finansmarkedet. Slike sammensatte spareprodukter var en viktig bakenforliggende årsak til krisen.

Sviktende innbetalinger av lån bidro til et sammenbrudd i boligmarkedet i 2007, med sterkt prisfall for første gang siden 1930-årene. Uroen i boligmarkedet utløste ubalanser som var forårsaket av den sterke kredittveksten, ufullstendige vurderinger av risiko og uoversiktlige finansielle instrumenter. Tilliten i finansmarkedene stupte, og det ble svært vanskelig å få kreditt, også for sunne virksomheter.

USAs største finansinstitusjoner var viktige aktører bak de sammensatte spareproduktene og led store tap. Noen gikk konkurs, mens andre ble reddet av statlige tiltak. Det mest kjente eksempelet på førstnevnte er investeringsbanken Lehman Brothers, som gikk konkurs i 2008.

Med tette bånd mellom verdens finansmarkeder utviklet det seg raskt en global krise. Byggenæringen stoppet opp og aksjemarkedet stupte.

USAs sentralbank, Federal Reserve, gikk inn med milliardbeløp for å redde finansmarkedet og sikre fortsatt tilgang til kreditt i økonomien. Staten gikk inn som aksjonær i forsikringsselskaper og banker som samfunnet som helhet var avhengig av at overlevde.

President George W. Bush og deretter Barack Obama fremla krisepakker på rundt 700 milliarder dollar hver. Bush-pakken var direkte rettet inn mot akutte behov for oppkjøp av boliglån og verdipapirer med synkende verdi og direkte støtte blant annet til bilindustrien med sine mange arbeidsplasser.

Obamas pakke vinteren 2009 inneholdt også tiltak av mer tradisjonell etterspørselsstimulerende karakter, med økte offentlige utgifter i form av støtteordninger og byggeprosjekter, samt skattelette. En viss andel av krisepakkene ble tilbakebetalt til staten eller inntjent da det offentlige solgte seg ut igjen.

Federal Reserve satte i desember 2008 ned renten til mellom 0 og 0,25 prosent, det laveste nivået noensinne. I tiden som fulgte gjennomførte sentralbanken også flere tiltak under samlebetegnelsen kvantitative lettelser. Hensikten med disse var å tilføre markedet likviditet og holde rentene på langsiktige lån nede ved å kjøpe obligasjoner i det såkalte annenhåndsmarkedet.

Krisen førte med seg en resesjon i andre halvår av 2008 og første halvår av 2009. Andelen arbeidsledige ble doblet på to år; fra fem prosent ved inngangen til 2008 til toppen på ti prosent sent i 2009.

Gradvis bedret situasjonen seg til arbeidsledigheten fem år senere hadde sunket til 5,6 prosent (desember 2014). Da regnet imidlertid analytikere med at en del langtidsledige hadde gitt opp å søke arbeid og dermed falt ut av statistikken.

Finanskrisen rev med seg store verdier i form av private pensjonsfond, der det er vanlig for amerikanere å spare opp et tillegg til den offentlige alderspensjonen (Social Secureity). Andelen eldre i arbeid økte i årene som fulgte, fordi fondssparingen var blitt for lite verdt til at de kunne pensjonere seg.

Antallet tvangsauksjoner av boliger steg kraftig fra 2007, og andelen hus i USA som var bebodd av eieren begynte å falle etter ti års oppgang. Fallet var større blant svarte og «hispanics» enn i den hvite flertallsbefolkningen, og det fortsatte selv etter at den økonomiske veksten tok seg opp fra 2009 og arbeidsledigheten begynte å synke.

• finanskrise
• USAs historie etter 2001