Regjeringa Stang no vart medlem av, bestod av eldre og veltente embetsmenn med liten eller inga politisk erfaring, som oppfatta seg som departementssjefar og ikkje som medlemmer av eit politisk organ. Statsrådet var velmeinande, men svakt, initiativlaust og langt frå den dynamiske, oppdragande krafta i den aktive reformpolitikken som samsvarte med behovet i tida. Med den usedvanlege begavelsen sin, og den like usedvanlege tiltakslysta og arbeidskrafta si, kasta Stang seg over dei store arbeidsoppgåvene som vart overførte til Indredepartementet. Han fekk i stor utstrekning støtte av dei andre statsrådane. Stang avgrensa seg ikkje til sitt eige departement sine saker, men engasjerte seg òg i saker frå dei andre departementa. Her kunne han ofte pådra seg irritasjon frå dei mykje eldre kollegaene sine ved den doserande tonen sin, staheit og temperament.
Det nye Indredepartementet hadde ansvar for næringslivet, medisinalstellet, kommunane, statistisk kontor, og ikkje minst samferdselssakene. På alle desse områda vart Stang sine år som statsråd nyskapande. Særleg samferdselssakene var av interesse for Stang. Han innsåg at kommunikasjonane måtte byggast ut for å få fart på handel og få bygd ut den økonomiske verksemda i landet. Han innsåg at i det unge og uutvikla samfunnet som Noreg då var, fanst det ikkje privat kapital til utbygging. I staden måtte staten sjølv vere entreprenøren og stå for utbygginga. Fram til då var Vegvesenet underlagt Justisdepartementet, og det var juristar som administrerte vegpolitikken. Dette fekk Stang endra på. Han såg kva verdi det låg i teknisk kompetanse og han fekk ein militærutdanna ingeniør til å lage planen for norsk vegbygging. Dei militære, særleg artillerioffiserane, var dei einaste med ingeniørkompetanse i landet.
Mange av dei sakene Stang førte fram til løysing, var gamle saker som berre hadde mangla kraftfull styring. Det gjaldt til dømes den nye veglova, som det hadde vore arbeidd med i bortimot 20 år, og som under Stang si leiing, i samarbeid med stortingsopposisjonen, vart vedteken 1851. Lova førte til eit kraftig oppsving i vegbygginga. Dei årlege løyvingane frå staten vart dobla i åra fram til 1850 og dobla igjen fram til 1860. Dei kommunale løyvingane vist òg sterk vekst. Planmessigheita vart styrkt ved eit nytt vegingeniørkontor i departementet.
Stang utarbeidde også planane for jarnbane mellom Oslo og Eidsvoll, og han tok initiativ til å bygge ut eit telegrafnett, moderniserte postvesenet, og at merke- og fyrvesenet vart bygd ut. I mange år hadde det vore arbeidd med forskriftene for skyssplikta, og forslaget hans til ei ny lov som letta byrdene for bøndene, vart omsider vedtekne i 1851.
Stang var i det heile sterkt oppteken av å betre kåra til landbruksnæringa. På hans initiativ vart det arrangert eit stort landbruksmøte i Christiania i 1848, som vart følgt opp av husmannslova av 1851, vedtaket om reisinga av Den høiere Landbrugsskole på Ås i 1854, og skipinga av Kongeriget Noregs Hypothekbank i 1851, som løyste kapitalbehovet i landbruket på ein finansielt berekraftig måte.
På området til helsevesenet er skipinga av sinnssjukehus, saman med dei første løyvingane til Gaustad asyl i 1848, skilsetjande. Det same var skipinga av medisinalrådet, som Stortinget først forkasta, men endeleg vedtok i 1854. Juristen Stang var ei drivkraft i arbeidet med å trekkje ny kompetanse inn i embetsverket, og då gjerne til erstatning for juristar. Det var i desse åra at grunnlaget vart lagt for det moderne Noreg.
Kommentarar
Kommentarar til artikkelen blir synleg for alle. Ikkje skriv inn sensitive opplysningar, for eksempel helseopplysningar. Fagansvarleg eller redaktør svarar når dei kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må vere logga inn for å kommentere.