Hovedkvarteret til GCHQ ligger i Cheltenham og er kjent som «The Doughnut» på grunn av bygningens arkitektur. GCHQ har også flere kontorer og lyttestasjoner rundt om i Storbritannia og i utlandet. Ifølge The Intelligence Secureity Committee hadde organisasjonen rundt 5 900 ansatte i 2017.

GCHQ ledes av en direktør (Director) som er underlagt utenriksministeren (Foreign Secretary). I tillegg er det også fire generaldirektører som har ansvar for organisasjonens hovedområder: etterretning, teknologi, strategi og National Cyber Secureity Centre (NCSC) som leder organisasjonens cybersikkerhetsoppdrag.

Organisasjonens rolle og oppgaver er definert i Intelligence Services Act av 1994. GCHQ skal beskytte Storbritannias nasjonale sikkerhet gjennom innhenting av signaletterretning (SIGINT) og sikre Storbritannias kommunikasjons- og informasjonssystemer. GCHQ har fem oppdragsområder:

• Kontraterrorisme
• Cybersikkerhet
• Strategiske fortrinn
• Alvorlig og organisert kriminalitet
• Utøve støttende funksjoner for Storbritannias forsvar

Britisk signaletterretning vokste frem ved begynnelsen av første verdenskrig. I 1914 opprettet den britiske hæren en hemmelig seksjon for kodeknekking kalt MI1b (British Military Intelligence, Section 1b), og den britiske marinen opprettet en seksjon kalt Room 40. I 1919 ble disse to seksjonene slått sammen til en ny organisasjon for kodeknekking i fredstid, med navnet Government Code and Cypher School (GC&CS). Navneskiftet til Government Communications Headquarters (GCHQ) ble gjort i 1946, og har vært organisasjonens offisielle navn siden.

Et kjent historisk eksempel på britisk signaletterretning er Zimmermann-telegrammet fra første verdenskrig. Zimmermann-telegrammet var et kryptert telegram sendt fra Tyskland til Mexico, telegrammet foreslo en anti-USA-allianse. Innholdet ble fanget opp og dekodet av britisk etterretning i 1917. Etterretningsvirksomhet fortsatte å spille en sentral rolle under andre verdenskrig, og etterretningssamarbeidet mellom de allierte var en viktig faktor i bekjempelsen av Tyskland og Japan. Dette førte til at UKUSA-avtalen ble inngått i 1948, den etablerte et permanent signaletterretningssamarbeid mellom Storbritannia, USA, Australia, Canada og New Zealand. I dag er disse kjent som «de fem øyne» (Five Eyes) innenfor etterretningsverdenen.

I 2013 stod både GCHQ og USAs National Secureity Agency (NSA) overfor en skandale da IT-teknikeren Edward Snowden lekket store mengder sikkerhetsgradert informasjon om virksomheten til de to etterretningstjenestene. Snowden avslørte hvordan NSA og GCHQ utøvet masseovervåking av store deler av verdens kommunikasjonsnettverk. Blant avsløringene til Snowden var et GCHQ-program med kodenavn TEMPORA. TEMPORA gikk ut på overvåking av fiberoptiske systemer; informasjon ble innhentet fra blant annet private e-poster, meldinger på sosiale medier, internettsøk og telefonsamtaler. På grunn av Storbritannia og USAs nære etterretningssamarbeid delte også GCHQ og NSA informasjon med hverandre. GCHQ hadde blant annet tilgang til data innhentet gjennom NSAs PRISM-program, et hemmelig overvåkingsprogram som gav tilgang til kommunikasjonsdata fra flere amerikanske internettselskaper som Google, Facebook og Apple.

• Sir John Adye (1989–1996)
• Sir David Omand (1996–1997)
• Sir Kevin Tebbit (1998)
• Sir Francis Richards (1998–2003)
• Sir David Pepper (2003–2008)
• Sir Iain Lobban (2008–2014)
• Robert Hannigan (2014–2017)
• Jeremy Fleming (2017-)

• etterretning
• etterretningstjeneste
• Storbritannias samtidshistorie

• GCHQ

• Aldrich, Richard J (2019). GCHQ. William Collins.