Historisk er Vasari mer kjent for sine litterære bidrag til kunsthistorien fremfor de kunstneriske, men i sin samtid var han også ansett som en betydningsfull maler og arkitekt. Han var talentfull og hadde en omfattende produksjon.

De første studieårene tilbragte han i Firenze (Italia), deretter dro han til Roma og studerte Rafaels og Michelangelos verker. Både i formspråk og komposisjon står Vasari som en typisk representant for manierismen. Vasaris monumentaldekorasjoner viser hans interesse for det litterære og ornamentale.

Blant hans viktigste verk som står i dag, er vegg- og takmaleriene i Sala di Cosimo I i Palazzo Vecchio i Firenze (påbegynt 1555), og hans ufullførte fresker på innsiden av kuppelen i Santa Maria del Fiore samme sted, påbegynt i 1572 og fullført av Federico Zuccari i 1579. Vasaris hovedverk som arkitekt er Palazzo degli Uffizi i Firenze (påbegynt 1560).

Med verket Le vite de' più eccelenti architetti, pittori et scultori italiani (Kunstnernes liv. Om livene til de største malerne, billedhuggerne og arkitektene) var Vasari den første som systematiserte og konseptualiserte kunst som et historisk fenomen. Boken ble utgitt i 1550, og omarbeidet med en rekke tillegg i 1568.

Det omfattende bokverket behandler til sammen 174 (1568-utgaven) italienske kunstnere, fra 1300-tallets Giotto di Bondone og Giovanni Cimabue, via Filippo Brunelleschi og Donatello på 1400-tallet, til Michelangelo Buonarroti og Rafael Santi på tidlig 1500-tall. Metoden han brukte er det som i dag regnes for å være historisk-biografisk fundert – Vasari anså liv og kunst som nært forbundet og mente at det unike ved hver enkelt kunstner kom til uttrykk gjennom deres maniera eller stil.

Giotto di Bondone og Giovanni Cimabue representerte en frigjøring fra middelalderens formspråk og antydet en revitalisering av antikkens klassiske idealer, Michelangelo Buonarroti og Rafael Santi var samtidige med Vasari og representerte det han anså som det ypperste og mest fullkomne innenfor kunstens historiske utvikling. Perfeksjonen som kom til uttrykk hos Michelangelo og Rafael, utgjorde ifølge Vasari siste ledd i en tredelt utviklingskurve basert på foregående genetisk og historisk funderte kvaliteter som fremskritt og modning.

Etterligning av naturen var for Vasari det høyeste ideal og fremskritt besto i å perfeksjonere gjengivelsesmetodene. For Vasari var denne utviklingen like betydningsfull og styrende for det enkelte kunstnerindivid, ved at lærlingens mål alltid var å overgå læremesteren, som for kunsten som historisk konsept. Vasaris syn på renessansen som både en gjenfødelse av de klassiske kunster fra antikken, og et definitivt brudd med middelalderen, har påvirket ettertidens kunsthistorieskriving – en ny kunstretning vokser frem, modner og deretter forfaller.

Et utdrag av det enorme verket utkom i norsk oversettelse i 2021: Kunstnernes liv. Om livene til de største malerne, billedhuggerne og arkitektene. Den norske versjonen inneholder rundt 500 sider av Vasaris andreversjon fra 1568, som var på ca 1500 sider. Professor Margareth Hagen har oversatt og skrevet forord til den norske versjonen, mens kunsthistoriker Anna Malmanger har bidratt med et essay. Boken er del av Thorleif Dahls kulturbibliotek og utgiver var Aschehoug & Co.

• kunsthistorie
• manierismen
• arkitektur i Italia

• Minor, Vernon Hyde: Art History’s History, Prentice-Hall 1994
• Podro, Michael: The Critical Historians of Art, Yale University 1982
• L. Satkowski: Giorgio Vasari, Architect and Courtier, Princeton University Press 1994
• Vasari, Giorgio: Kunstnernes liv. Om livene til de største malerne, billedhuggerne og arkitektene, Aschehoug & Co, 2021