Johnsons erobring av tungvektstittelen førte til krav i pressen om at det måtte finnes «et stort hvitt håp» som kunne ta tittelen tilbake. Den tidligere verdensmesteren James J. Jeffries, som tidligere hadde nektet å bokse mot svarte utøvere, stilte til tittelkamp mot Johnsen i Reno 4. juli 1910. Det var enorm interesse for kampen, og Johnsons knock-out-seier i 15. runde ble feiret i svarte nabolag over hele USA. Voldelige motaksjoner fra hvite ekstremister resulterte i et tjuetall drepte.

Johnsons ekstravagante livsstil og utfordrende oppførsel – han var to ganger gift med en hvit kvinne – provoserte mange hvite i USA. I 1913 ble han tiltalt etter en obskur lovparagraf for å ha ført en hvit kvinne – hans tilkommende kone – over en delstatsgrense «i umoralsk øyemed». Han ble dømt til ett års fengsel, men løslatt på kausjon. Forkledd som medlem av et svart baseball-lag flyktet han så til Canada og senere Europa, hvor han oppholdt seg i sju år.

Han forsvarte tittelen sin tre ganger i Paris, inntil han aksepterte å møte Willard i Havanna. I 1920 overga Johnson seg til amerikanske myndigheter og sonet straffen i Leavenworth-fengselet i delstaten Kansas. Etter løslatelsen bokset han mer sporadisk og endte etter hvert som artist i omreisende varietéteatre. Johnson ga ut to selvbiografier, Mes Combats (på fransk, 1914) og Jack Johnson in the Ring and Out (1927). Han døde i en bilulykke.

Jack Johnson har etter sin død gradvis fått oppreisning for behandlingen han fikk i hjemlandet. Kongressmedlemmer og privatpersoner, særlig skuespilleren Sylvester Stallone, har arbeidet for en offisiell unnskyldning. Etter å ha hørt Johnsons historie av Stallone, kunngjorde president Donald Trumpov USAs offisielle unnskyldning overfor Johnson i 2018.

• boksing
• verdensmestere i boksing