Content-Length: 55028 | pFad | https://snl.no/Ketil_Lund
Foreldre: Høyesterettsadvokat, direktør Bernt Bjelke Lund (1898–1956) og Irlin Sommerfelt (1902–1974).
Gift 1) 1963 med konservator Inger Marie Grue (født 1939), datter av Harald Grue og Solveig Hogstad, ekteskapet oppløst 1967; 2) med kunstner Mirella Jolanda Luisa Angelica («Liv») Bussoli (født 1943), datter av generalkonsul Nino Bussoli (1902–1971) og Mary Smith (1917–1998).
Sønnesønn av Jens Michael Lund (1872–1943).
Ketil Lund ledet Lund-kommisjonen, Stortingets granskningskommisjon for de hemmelige tjenester, oppnevnt i 1994 på bakgrunn av mange påstander om ulovlig overvåking av norske borgere etter 1945. Overvåkingen gjaldt spesielt personer på den politiske venstresiden, og hadde sammenheng med den kalde krigen, da norske myndigheter blant annet mistenkte sosialister og kommunister for spionasje til fordel for Sovjetunionen og østblokken. Kommisjonens rapport, som ble offentliggjort 8. mai 1996, konkluderte med at det har foregått ulovlig politisk overvåking i Norge etter 1945. Bildet viser Lund under et møte om politisk overvåking i regi av Rødt på Universitetet i Oslo i 2013.
Ketil Lund er norsk jurist, som var høyesterettsdommer fra 1990 til 2009. Fra 1994 til 1996 var Ketil Lund leder for Lund-kommisjonen, Stortingets granskingskommisjon for overvåkingstjenestens virksomhet i etterkrigstiden (se Politiets sikkerhetstjeneste).
Som jurist har Lund særlig engasjert seg i spørsmål vedrørende opphavsrett, natur- og miljøvern, psykisk helsevern og annen sosial vernerett.
Lund vokste opp i Oslo og tok examen artium ved Oslo katedralskole i 1958. Deretter studerte han jus ved Universitetet i Oslo og ble cand.jur. i 1965. Etter ett år som dommerfullmektig, tre år som universitetslektor og ett år i Industridepartementet var han i årene 1971–1978 ansatt hos Regjeringsadvokaten. Deretter drev han egen advokatpraksis til han i 1990 ble utnevnt til dommer i Høyesterett.
Da Norsk Faglitterær Forfatterforening (NFF) ble stiftet i 1978, ble Ketil Lund foreningens juridiske rådgiver, og han var knyttet til NFF gjennom hele sin advokattid. Han var også en sentral kraft i arbeidet med å opprette Kopinor (1980), institusjonen som gjennom avtaler om kopiering av opphavsrettslig beskyttet materiale kanaliserer penger tilbake til forfatterne.
Lunds interesse for natur- og miljøvern kommer blant annet frem i hans engasjement i forbindelse med utbyggingen av Alta-vassdraget, men kan spores tilbake til tiden hos regjeringsadvokaten.
Interessen for psykisk helsevern ble vekket av en venns sykdom. Lund ble rystet over hvor lett domstolene tok på saker om overprøving av vedtak om tvungen omsorg, og hvordan vanlige rettssikkerhetsprinsipper ble tilsidesatt ved behandling av psykiatriske pasienter. Hans avvisning av tvang som hensiktsmessig i behandlingssammenheng kan oppfattes som vel bastant, men fremtvinger mer nyanserte standpunkter fra både teoretisk og klinisk hold. At han kastet sin faglige tyngde inn i dette feltet, var av betydning for så vel den juridiske som den alminnelige forståelse av problemene.
Lunds arbeid i lovutvalget som kom med forslag til ny lov om psykisk helsevern uten samtykke (NOU 1988:8), bidro til at dokumentet ble en av grunnlagstekstene om forholdet mellom jus og psykiatri. Lund ledet senere utvalget som gransket norsk lobotomipraksis.
I 1994 fikk Ketil Lund i oppgave å lede den kommisjonen som Stortinget oppnevnte til å granske påstander om ulovlig overvåkning av enkeltpersoner og organisasjoner og kontakt mellom de hemmelige tjenester og politiske miljøer. Lund-kommisjonen leverte sin rapport i 1996. I de avsluttende bemerkningene gjenfinnes synspunkter på forholdet mellom myndighetene og borgerne som ligger til grunn for det meste av Lunds juridiske virksomhet: Når borgernes alminnelige handlings- og ytringsfrihet skal reguleres, kreves et regelverk som oppfyller de krav til tydelig hjemmelsgrunnlag, forsvarlig saksbehandling, intern og ekstern kontroll, reell overprøving og klar ansvarsplassering som kan og bør stilles i et ordentlig demokrati. I forhold til de hemmelige tjenester sviktet disse premisser. Noe av årsaken kan finnes i det faktum at lukkede systemer kan utvikle en uheldig kultur, men det tyngste ansvaret hviler på politiske myndigheter som har veket tilbake for å utvise tilstrekkelig styring og kontroll.
Som høyesterettsdommer fastholdt Lund den norske tradisjonen med lavt inngrepsnivå og lavt straffenivå. Han mener også at norske dommere ikke bør vise overdreven respekt for Den europeiske menneskerettsdomstol på bekostning av fornuftig norsk jus.
Lunds dype engasjement i rettssikkerhetsspørsmål kan forstås som et krav til de ansvarlige om å vise ansikt, å innestå for de regler de har vedtatt eller skal praktisere, selv om det er vanskelig og det innebærer at man blir mislikt.
Selv om Lund vokste opp i et overklassemiljø, har han iallfall i sitt yrkesliv latt seg identifisere også med helt andre grupper. Hans standpunkter kan fortone seg som radikale, men de kan like godt forstås i embetsstandens plikttradisjon.
Ketil Lund ble i 1998 tildelt Ossietzky-prisen, Norsk P.E.N.s ytringsfrihetspris.
Lunds juridiske forfatterskap har i hovedsak rettet seg ikke innover mot det vitenskapelige juridiske miljø, men utover, mot allmennheten. Han skrev en rekke kronikker og artikler.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.