Lucie Wolf vokste opp i Bergen. I biografien sin beskriver hun en vilter barndom i Bergens gater og smug, ofte sammen med vennen Johannes Brun. Lucie holdt komedie for søsken og naboens barn i morens store vevstol og i lagersalen i Bergen Sparebank, der hennes far var bud. Moren var dypt religiøs, og likte ikke Lucies komediefakter, men lot seg motstrebende overtale av den teaterengasjerte presten Thoresen.

I sine memoarer beskriver Lucie Wolf hvordan hennes mann og kollega Nicolay Wolf bidro til å forme henne som profesjonell skuespiller. Det livlige naturtalentet fra Bergen startet sin karriere som 17-åring på Ole Bulls første norske teater i Bergen i 1850.

Debuten som Emmeline i Augustin Eugène Scries Den første kjærlighed var ingen stor suksess. Men allerede en måned senere ble Lucie Johannesen publikumsyndling i Johan Ludvig Heiberg Emilies hjertebanken, der hun fikk utfolde sin evne til sang og dans. Hun «sang som en engel og dansede som en sylfide». Gjennom karrieren hadde hun mange operaroller, selv om hun aldri lærte seg noter. Alt ble tatt på gehør. Datteren Sigrid Wolf Schøller (1863–1927) ble en stor operasangerinne.

Lucie Johannesens første instruktør var Adeline Hagerup, Nina Griegs mor og tidligere dansk teaterprimadonna. «De skal bruge Deres egen natur og kun give, hva De selv vilde føle, når De for første gang skulde på bal,» var hennes råd. Lucies innlevelsesevne og spontane spillestil gjorde stor lykke, og Bergens publikum protesterte heftig da hun «sviktet» den norske teaterkunsten ved å ta imot tilbudet fra det danskdominerte Christiania Theater i 1853. Men hun var bare en av svært mange fra bergensscenen som kom til å bygge opp et norsk teater også i hovedstaden – i en slik grad at dannet bergensk tale ble det toneangivende norske teaterspråket.

Den sterke innlevelsen ble hennes varemerke, men ble etter hvert mer kontrollert og bevisstgjort. «I sin Ægtefælle havde hun faat en streng læremester. Hun lod sig belære og deri handlet hun forstandig,» skrev historikeren Yngvar Nielsen. Bjørnstjerne Bjørnson visste å spille på hennes sprudlende humør da han i 1866 satte henne til å synge tittelrollen i Jacques Offenbachs Den skjønne Helene, en opera samtiden fant lettsindig og umoralsk. Han ba henne spille rollen «saa uskyldig og engleren som et barn; da virker den dobbelt komisk». Dette tok luven av kritikken. Lucie Wolf spilte også mer alvorlige roller, som Madame Rundholmen i Henrik Ibsens De unges forbund, Martha i Charles Gounods opera Faust eller som den første Gina i Ibsens Vildanden i 1885.

Bjørnson og hans poetiske kunstsyn var likevel Lucie Wolfs ideal, mens hun var mindre begeistret for Ibsens realisme. Som instruktør var Ibsen for ukritisk, mente hun. Hun var selv nådeløs som lærer når hun mente elevene ikke hadde talent, men tilsvarende omsorgsfull for dem hun fant potensial hos. Sin siste rolle spilte hun som bestemor i den populære folkekomedien Bædstemors gut på det nye Nationaltheatret i 1901.

Lucie var publikumsyndling i «stjernespillets epoke», men som kunstner var hun også opptatt av og positiv til den nye spillestil omkring 1900, der samspill i kunstnerensembler under fast instruksjon ble et nytt ideal.

• Livserindringer, 1897

• norsk teaterhistorie
• skuespiller
• teater

• Havvet, Inger Elisabeth: Lucie Wolf i Norsk biografisk leksikon
• T. Blanc: Norges første nationale Scene, 1884
• L. Wolf: Livserindringer (se ovenfor, avsnittet Verker)
• T. Blanc: Christiania Theaters historie 1827–1877, 1899
• F. Nissen: «Norske skuespillerinder», i Høeg&Mørck, 1914
• A. Aarseth: Den Nationale Scene 1901–1931, 1969, s. 30
• Å. Røynstrand: Lucie Wolf – ei skodespelarinne av Vossa-ætt, Voss 1973
• Ø. Anker: biografi i NBL1, bd. 19, 1983
• N. J. Ringdal: Nationaltheatrets historie 1899–1999, 2000

• Maleri av Asta Nørregaard; Nationaltheatret