Per Schreiner var en norsk samfunnsøkonom. Han tilhørte en krets unge og ambisiøse samfunnsøkonomer som fikk vesentlig innflytelse på norsk politikk og samfunnsliv i etterkrigsårene. Han jobbet med økonomisk planlegging i Finansdepartementet i nesten 30 år.

Schreiner var medlem av den nasjonale forskningsetiske komité for humaniora og samfunnsvitenskap. Han var formann i styret i Pax forlag og hadde en rekke andre tillitsverv.

Schreiner tok examen artium i 1950 og studerte deretter sosialøkonomi ved Universitetet i Oslo. Han ble cand.oecon. I 1958 og var deretter ansatt ved Sosialøkonomisk Institutt (nå Økonomisk institutt). Her refererte han (og utgav som kompendium) Trygve Haavelmos forelesninger om økonomiske problemstillinger i økonomisk underutviklede områder og samarbeidet med Ragnar Frisch om aggregerte realfinansmodeller. Han hadde studieopphold ved Centraal Planbureau i Nederland og var forskningsassistent ved Stanford-universitetet i USA i 1961–1962. Han hadde også et studieopphold ved Harvard-universitetet etter at han hadde forlatt Finansdepartementet i 1992.

I 1963 begynte Schreiner som konsulent i Finansdepartementet, som da var under omforming, og i dette departementet arbeidet han i nesten 30 år av sitt yrkesaktive liv. Han ble byråsjef i 1965, planleggingskonsulent i 1969 og ekspedisjonssjef i Planleggingsavdelingen i 1971. Han fulgte med plansakene da Planleggingssekretariatet under statsråd Per Kleppe var i virksomhet i 1980–1981. Kleppe skriver i sin selvbiografi at han «arvet» Schreiner som ekspedisjonssjef og at Schreiner ikke alltid var «så lett å ha med å gjøre». Men de to fikk likevel etter hvert et godt samarbeid. Schreiner forlot avdelingen i 1989 og satt til slutt som seniorrådgiver frem til 1992. Da gikk han over som seniorkonsulent i firmaet ECON, Senter for økonomisk analyse.

I Finansdepartementet hadde Schreiner den store oppgaven med å lede arbeidet med stortingsmeldingen om petroleumsvirksomhetens plass i det norske samfunn, og han arbeidet også med de fireårige langtidsprogrammene. Målet for disse var dels å skape større helhetssyn og bedre samordning i staten, dels å gjøre det lettere for opposisjonen i Stortinget å profilere alternativer. Han arbeidet også med metodespørsmål knyttet til utvikling av ny planleggingsteknologi i forbindelse med langtidsprogrammene og langtidsbudsjetteringen.

Schreiner la vekt på tverrfaglighet og kontakt med forskningsmiljøene. På denne tiden var samfunnsøkonomer på fremmarsj i statsstyringen og særlig i Finansdepartementet med – ifølge Einar Lie – «initierende og drivende kraft for nye reformer».

Schreiner sluttet i Finansdepartementet fordi han var skuffet over at det etter hvert ble lagt økende vekt på «tildekkende formuleringer» og mindre på problemanalyse og problemforståelse. Landets økonomiske problemer krevde upopulære tiltak, mente han, samtidig som skiftende regjeringer hadde en svak stilling i Stortinget. Planleggingsfunksjonen måtte etter Schreiners oppfatning sees som en politisk funksjon og styres av en politisk ansvarlig statsråd og fortrinnsvis med en valgordning som kunne lette etablering av flertallsregjeringer.