Etter å ha angrepet Frankrike, Nederland, Belgia og Luxembourg den 10. mai 1940, klarte tyske panserstyrker etter få dager å trenge gjennom de uveisomme Ardennene og rykke videre fram mot den franske kanalkysten i stort tempo. Dermed truet Wehrmacht med å kutte allierte forsyningslinjer og falle den nordlige delen av den allierte fronten i ryggen. Så snart tyskerne nådde fram til havet, ble store allierte styrker isolert, deriblant størsteparten av det britiske ekspedisjonskorpset på mer enn 300 000 mann. Tyskernes raske framrykning gjorde at Nederland og Belgia kapitulerte, mens store franske styrker også overga seg.

Den allierte vestfronten kollapset, og det britiske ekspedisjonskorpset og enkelte franske tropper samlet seg i slutten av mai langs en tynn stripe utenfor den franske havnebyen Dunkerque. Takket være en storstilt, improvisert redningsaksjon ble rundt 338 000 britiske og franske soldater evakuert over til England, men de måtte etterlate det aller meste av sitt militære utstyr. Kampene i Frankrike fortsatte enda noen uker, selv om det ikke lenger var noen tvil om hva utfallet ville bli. 25. juni 1940 kapitulerte Frankrike. Storbritannia sto nå alene igjen som Nazi-Tysklands fiende, og det var åpenbart for alle at Adolf Hitler og de tyske militære styrkene nå ville vende sin oppmerksomhet dit.

Imidlertid var det ikke bare de allierte som var overrasket over den raske utviklingen sommeren 1940. På tysk side forelå det ingen konkrete planer om et angrep på England, og en invasjon av De britiske øyer, som nå avtegnet seg som et logisk neste steg å ta for den tyske militærmakten, ble sett på med stor skepsis innenfor den tyske militære og politiske ledelsen. Den gjengse oppfatningen ser ut til å ha vært at Tyskland nå i praksis hadde vunnet krigen, og at Storbritannia før eller siden ville bli nødt til å bøye seg for den tyske overmakten, helst ved at de frivillig gikk med på å avslutte krigen gjennom én eller annen form for fredsavtale.

Ledende tyske offiserer tok til orde for å knuse landets evne til å føre krig gjennom ubåtblokade og strategisk bombing, og særlig innenfor den tyske Kriegsmarine ble invasjon av England sett på som et svært risikabelt skritt som kun måtte gjennomføres hvis alle andre muligheter var utprøvd og hadde slått feil. Omtrent samtidig som han presenterte et halvhjertet fredsforslag den 19. juli 1940, utstedte imidlertid Adolf Hitler et direktiv med tanke på å begynne forberedelsene for en landgangsoperasjon mot Storbritannia, en operasjon med kodenavn Seelöwe (Sjøløve).

Den britiske statsministeren Winston Churchill ga imidlertid klart og tydelig uttrykk for at en fredsslutning med Nazi-Tyskland var helt uaktuelt. I denne perioden holdt han flere av sine mest berømte taler til det britiske Underhuset, som da han den 4. juni 1940, etter at evakueringen fra Dunkerque var avsluttet, uttalte følgende:

«Vi skal kjempe til siste slutt. Vi skal slåss i Frankrike. Vi skal slåss på sjø og hav. Vi skal slåss i luften med stigende tro og styrke. Vi skal verge vårt hjemlands øy, koste hva det koste vil. Vi skal slåss på stranden. Vi skal slåss på flyplassene. Vi skal slåss på gård og gate. Vi skal slåss i fjellene. Vi overgir oss aldri. Og skulle det utrolige skje at denne øya eller store deler av den ble kuet og led sult – da vil Imperiet hinsides havet føre kampen videre, væpnet og voktet av den engelske flåte, inntil i tidens fylde den nye verden stiger fram i all sin makt og velde og frir den gamle fra åket.»

Den 18. juni 1940, på 125-årsdagen for slaget ved Waterloo og dagen etter at Frankrike ved den nye statslederen marskalk Pétain hadde bedt tyskerne om fredsbetingelser, holdt Churchill en ny, berømt tale, der han blant annet sa at «The Battle of France is over; the Battle of Britain is about to begin … Let us therefore brace ourselves to our duty and so bear ourselves that … men will still say: This was their finest hour».

Det tyske flyvåpenet, Luftwaffe, hadde fra juni 1940 angrepet mål på sørkysten av England og skipstrafikk i Den engelske kanal, men utover i juli måned ble angrepene mer systematiske etter hvert som operasjonene i Frankrike var avsluttet og de militære styrkene ble reorganisert for angrepet på Storbritannia. Luftwaffe, som sto under ledelse av riksmarskalk Hermann Göring, hadde ved begynnelsen av juli omkring 2790 fly tilgjengelig på flyplasser i det nylig okkuperte Nord-Frankrike, samt til dels også i tysk-okkupert Norge og Danmark, med rekkevidde til å operere i britisk luftrom.

Av disse var 790 énmotors jagerfly av typen Messerschmitt Bf 109, 260 tomotors jagerfly av typene Messerschmitt Bf 110 og Junkers Ju 88C, 1300 bombefly av typene Heinkel He 111, Junkers Ju 88 og Dornier Do 17, og 280 Junkers Ju 87 Stuka stupbombefly. Den britiske Royal Air Force (RAF) sin Fighter Command hadde 640 jagerfly, herav 199 Supermarine Spitfire, 347 Hawker Hurricane og 25 Boulton Paul Defiant enmotors jagerfly, og 69 Bristol Blenheim tomotors nattjagere. Til tross for at en mengde luftvernkanoner var etterlatt ved Dunkerque, var det britiske luftforsvaret planmessig blitt bygget ut over flere år, og Storbritannias radarstasjoner og varslingsystemer kom til å spille en stor rolle for utfallet av slaget.

5. august 1940 ga Hitler klarsignal til at de konsentrerte luftangrepene på Storbritannia kunne begynne når som helst, men hovedoffensiven (Adlerangriff, «Ørneangrepet») åpnet ikke før 13. august. Luftwaffes mål var opprinnelig å angripe flybaser, flyfabrikker og radarstasjoner for å bryte ned det britiske luftforsvaret. Det viste seg imidlertid snart at bakkemålene var vanskelig å ødelegge fullstendig med flybombing, og til tross for at etterretningsbilder viste store skader på for eksempel flystriper og radarinstallasjoner, lot disse seg i mange tilfeller reparere etter nokså kort tid. Den tyske etterretningen var generelt altfor optimistisk, og rapporterte ofte feilaktig at britiske flyplasser var satt fullstendig ut av spill, til tross for at de var i drift igjen etter kun et kort opphold. Tyskerne hadde dessuten altfor lave anslag for hvor mange fly Storbritannia var i stand til å produsere per måned, noe som også bidro til at de mente å ha forårsaket betydelig mer skade enn det som i realiteten var tilfellet. Den 29. august hevdet for eksempel en sentralt plassert tysk stabsoffiser i Luftwaffe at de nå hadde oppnådd luftherredømme, noe som ikke var tilfelle til tross for at den britiske Fighter Command utvilsomt var under meget sterkt press.

15. august 1940 ble fly fra Luftflotte 5, som var stasjonert i Norge og Danmark, satt inn i angrepet for første – og siste – gang, i det minste i form av større formasjoner av fly som angrep på dagtid. Fra Ålborg på Jylland tok 50 Ju 88 bombefly av for å angripe Yorkshire i de sentrale delene av England, mens 63 He 111 bombefly eskortert av 21 Bf 110 tomotors jagerfly tok av klokken 09.00 fra Sola flyplass utenfor Stavanger med mål om å angripe flyplasser langs kysten av Nord-England fra Newcastle og sørover. En halvtime før angrepsstyrken gikk 20 sjøfly av typen Heinkel He 115 på vingene fra samme sted for å villede forsvarerne, men på grunn av feilnavigering kom både sjøflyene og hovedstyrken til å sette omtrent samme kurs mot Storbritannia. Denne delen av operasjonen førte dermed til at de britiske flyene som ble alarmert av det britiske radarvarslingssystemet, ikke ble narret til å gå opp i luften mot sjøflyene da disse snudde, men ble sendt rett mot den tyske angrepsstyrken i stedet. Til tross for at Ju 88-flyene fra Ålborg fikk inn en del bombetreff som forårsaket betydelige skader på en flyplass utenfor York, mistet Luftflotte 5 hele 20 av de 154 flyene som deltok i operasjonen. De store tapstallene gjorde at de tyske flystyrkene i Norge og Danmark mer eller mindre ble trukket ut av kampene under resten av slaget om Storbritannia.

Slutten av august og begynnelsen av september var de tyngste ukene for Fighter Command, ettersom tyske bombefly i denne perioden gjennomførte daglige, systematiske angrep mot flyplasser og andre bakkeinstallasjoner. I utgangspunktet hadde både Hitler og ledende tyske offiserer vært motstandere av såkalt terrorbombing av London og andre britiske storbyer, men etter et britisk bombeangrep på Berlin som følge av at tyske bombefly hadde bombet sivile mål i London i begynnelsen av september, angivelig ved en feiltagelse, beordret Hitler et skifte i taktikk med bombeangrep mot sivile mål. Hitlers avgjørelse ble nå støttet av Hermann Göring og andre ledere i Luftwaffe, som trodde at den britiske Fighter Command allerede var slått og dessuten at et luftangrep på hovedstaden var noe de britiske jagerflyene var nødt til å reagere på.

Angrepene mot sivile mål startet med et massivt bombeangrep på London 7. september. Det innledet Blitzen, den tyske systematiske bombingen av London og andre britiske storbyer, som skulle vare til mai 1941. Sett med britiske øyne skulle imidlertid Blitzen vise seg å være et vendepunkt i slaget, da presset på de britiske jagerflyenes baser og bakkeinstallasjoner ble redusert, og de dermed kunne frigjøres til å konsentrere seg om å angripe tyske bombefly. Særlig i britisk historieskrivning regnes luftslaget 15. september 1940 som det avgjørende, og i samtiden ble det hevdet at rundt 180 tyske fly ble skutt ned denne ene dagen. Etter krigen skulle det vise seg at det reelle antallet nedskutte fly var kun en tredjedel av dette, noe som illustrerer at britene i likhet med tyskerne hadde en tendens til å overdrive virkningen av egne våpen, slik at fiendens reelle tapstall som oftest var en god del lavere enn det som ble hevdet i avisene og i militære rapporter.

Selv om Luftwaffe mistet flere fly, var imidlertid også RAFs tap betydelige. RAF mistet i alt 678 jagerfly; Luftwaffe mistet 1099 fly av ulike kategorier. I luftkampene 15. september 1940, der tyskerne altså mistet 60 fly, deriblant mange bombefly, tapte britene 26 jagerfly. Britene og RAF hadde imidlertid fordelen av å kjempe over vennligsinnet territorium, slik at nedskutte piloter ofte meget raskt kunne gjenforenes med sine flyskvadroner så sant de ikke var blitt skadet. Mange nedstyrtede fly ble også reparert, og på dette tidspunktet i krigen var den britiske flyindustrien generelt mer effektiv enn den tyske. RAFs store utfordring gjennom hele slaget var mangelen på piloter, for til tross for at frivillige fra en rekke land, ikke minst Polen og Tsjekkoslovakia, men også Irland og USA, deltok i kampene, begynte tapene av erfarne piloter å gjøre seg gjeldende da slaget nådde sitt klimaks i august og september 1940. Flesteparten av pilotene som deltok under slaget var for øvrig svært unge, og de færreste var eldre enn 22 år da de ble kalt ut til strid i luftrommet over England.

Særlig i britisk historieskrivning er slaget om Storbritannia sett på som et avgjørende vendepunkt i krigen. Fra tysk hold er derimot utfallet av slaget tidvis omtalt som «uavgjort», og en hendelse som selv om den var viktig, ikke kom til å påvirke krigsforløpet i fullt så avgjørende grad. Til grunn for dette synet ligger erkjennelsen om at det innen den tyske militære ledelsen, særlig hos Kriegsmarine, hersket en betydelig skepsis mot at en invasjon i det hele tatt lot seg gjennomføre gitt den britiske overlegenheten til sjøs; ikke minst etter de store tyske tapene under angrepet på Norge i april 1940, en skepsis også Hitler ga uttrykk for i møte med ledende marineoffiserer. I samtaler med offiserer fra den tyske hæren kunne han imidlertid framstå mer positiv, og det er i det hele tatt vanskelig å fastslå med sikkerhet hva Hitler egentlig mente om operasjonen. Samtidig er det ingen tvil om at Hitler utover sommeren 1940 ga operasjon Seelöwe sin fulle støtte og at tyskerne gjorde betydelige forberedelser, blant annet gjennom ansamling av mer enn 1000 elveprammer og andre mer eller mindre egnede fartøyer i havner langs kanalkysten.

Som følge av at Luftwaffe ikke hadde klart å skaffe seg det nødvendige luftherredømmet, utsatte Hitler like fullt å bestemme seg med henblikk på å gjennomføre invasjonen den 14. september 1940, i første omgang i tre dager, noe som gjorde at en landgangsoperasjon først ville kunne gjennomføres i slutten av måneden. Den 17. september bestemte han seg imidlertid for å utsette planene på ubestemt tid. En vesentlig grunn til Hitlers beslutning var angivelig værutsiktene, som gjorde luftoperasjoner vanskelige i de påfølgende dagene. Generelt kom været, tilfeldigheter, samt planer lagt og beslutninger tatt av enkeltpersoner til å spille en avgjørende rolle for utviklingen av slaget, som ebbet ut etter hvert som værforholdene ble dårligere utover høsten.

Til tross for at det kan diskuteres hvor reell den tyske invasjonstrusselen faktisk var gitt de materielle og logistiske begrensningene og utfordringene Wehrmacht måtte operere under sommeren 1940, er det samtidig liten tvil om at bare det faktum at Storbritannia viste sterk vilje til å fortsette striden, spilte en stor rolle i samtiden. Over hele det tysk-okkuperte Europa fikk folk håp og mot til å sette seg til motverge mot den nazistiske undertrykkelsen, selv om krigen kom til å fortsette i nærmere fem lange år til. At krigen ikke tok slutt i og med Frankrikes fall, kom også paradoksalt nok til å bidra til at Hitler vendte sin oppmerksomhet østover, ettersom han anså det for sannsynlig at Storbritannia ville måtte gi opp kampen hvis Tyskland også beseiret Sovjetunionen, og dermed behersket hele det kontinentale Europa. Selv om erobringen av «Lebensraum» for Tyskland i øst hadde vært en langsiktig målsetning for Hitler gjennom hele mellomkrigstiden, ble britenes standhaftighet utover høsten 1940 i Hitlers tankeverden derfor enda en grunn for tyskerne til å gå til snarlig aksjon mot Sovjetunionen. Det tyske angrepet mot øst, operasjon Barbarossa, ble innledet den 22. juni 1941, og førte blant annet til dannelsen av en tidligere utenkelig allianse mellom Storbritannia og Sovjetunionen, og senere også med USA, for å besegle Nazi-Tysklands skjebne.

Det var derfor ikke uten grunn at Winston Churchill i sin berømte tale i Underhuset den 20. august 1940 roste de britiske pilotenes innsats ved å uttale: «Aldri har så mange skyldt så meget til så få.»

• andre verdenskrig
• Blitzen
• Royal Air Force
• Wehrmacht
• Luftwaffe
• luftmakt

• International Churchill Society: Speeches

• Beevor, Antony (2012): Den andre verdenskrig. Oslo: Cappelen Damm
• Churchill, Winston (1946): Blod, svette og tårer: Taler av Winston S. Churchill, 1938–1942. Oslo: Cappelen
• Claasen, Adam R.A (2001): Hitler’s Northern War: The Luftwaffe’s Ill-Fated Campaign, 1940–1945. Lawrence, KS: University Press of Kansas
• Holland, James (2012): Slaget om Storbritannia: Fem måneder som forandret historiens gang, mai–oktober 1940. Oslo: Pantagruel
• Hough, Richard & Richards, Denis (2005): The Battle of Britain: The Greatest Air Battle of World War II. New York/London: W.W. Norton & Co.
• Trevor-Roper, Hugh (2004) (red.): Hitler’s War Directives, 1939–1945. Edinburgh: Birlinn Ltd.
• Militärgeschichtliches Forschungsamt (1991): Germany and the Second World War, Volume II: Germany’s Initial Conquests in Europe. Oxford: Clarendon Press